Gå til sidens hovedinnhold

Regjeringen belærer norske kvinner med familieplanøkonomi

Norske kvinner bestemmer selv hvor mange barn de får. Det bør politikerne bare leve med, og passe sine egne saker.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvert fjerde år kommer perspektivmeldingen, en seremoniell øvelse i norsk politikk. I denne seremonien er det mest obligatoriske innslaget at den til enhver tid sittende regjering må ta fram pekefingeren og sin mest bekymrede stemme, og fortelle at «nå er det slutt på festen».

Hva betyr så det? Jo, at eldrebølgen kommer, og at oljepengene etterhvert tar slutt. Boomerne er på vei ut av arbeidslivet, og inn i pensjonisttilværelsen. Hver nordmann og -kvinne som står i arbeid må dermed «forsørge» flere eldre, og følgelig har budskapet vært det samme hver gang perspektivmeldingen har kommet: Vi må alle jobbe mer, og stå lengre i arbeid.

Seremonien pleier deretter å fortsette med noen ukers debatt, før de vekslende regjeringene går tilbake til sin vante tilværelse med å sette rekord i bruk av oljepenger. Litt mer fest må jo gå bra, det er de som kommer etter som får ta den harde jobben.

Men i år har regjeringen fornyet budskapet fra perspektivmeldingen. Riktignok en fornying som mest av alt er ei reise tilbake i tid, for nytt av årets perspektivmelding er introduksjonen av en ny innsatsfaktor i norsk økonomi: Kvinners livmor.

Der vi tidligere bare ad omveier har snakket om at fallende fødselstall kunne bli en utfordring for vår økonomiske vekst, er kvinners (manglende) fruktbarhet i år selve kjernebudskapet fra regjeringen.

I dag sluker NRK budskapet fra regjeringen med agn, søkke og snøre. «To yrkesaktive personer vil stå bak hver pensjonist i 2060 – mot fire i dag, ifølge regjeringens spådommer. For at brøken ikke skal bli styggere, må nordmenn få opp temperaturen på soverommet», er ingressen i statskanalens oppslag.

Kritiske innvendinger, som å for eksempel spørre om hvor mye mer effektiv og produktiv hver enkelt ansatt er om førti år, hva teknologiutvikling vil kunne ha å si, eller om det finnes måter å omfordele verdier på som kan bøte på det offentliges velferdsbehov, har ikke NRK funnet plass til i saken.

Her er det kvinnene som er problemet. «Snur ikke pilene, får det konsekvenser», sier statsminister Erna Solberg, som tidligere har brukt nyttårstalen sin til å nå ut i de tusen hjem med sin oppfordring om å føde mer. NRK følger opp med en graf der y-aksen er så hardt trunkert at det ved et øyekast ikke ser ut som om norske kvinner får barn lengre overhodet.

I saken kan vi også lese at Arbeiderpartiets Tuva Moflag «deler bekymringen om fallende fruktbarhetstall». Hun tror heldagsskole og bedre ordninger for studenter med barn kan bidra til å gjøre noe med utviklingen. Og statsministeren sier at regjeringen «alltid [ser] på områder det er viktig å kunne bidra».

Å gjøre det lettere å ha barn er fint, det. For landets småbarnsforeldre - og for framtidig velferd - er det sikkert helt supert om partiene på Stortinget vil løpe om kapp for å bedre velferden for småbarnsfamilier i den kommende valgkampen.

Men er jeg alene om å føle et dypt ubehag ved at landets regjering plutselig har begynt å nærmest utkommandere norske kvinner til å få flere barn?

Kvinners kontroll over egen reproduksjon er ikke akkurat noen historisk selvfølge. Tvert i mot er den hardt tilkjempet, og stadig oppe til omkamp i store deler av verden. Det er i helt andre typoer regimer enn Norge anno 2021 at det å skulle få barn for å yte sitt bidrag til nasjonaløkonomien burde være en relevant problemstilling.

Regjeringen og partiene på Stortinget som sluker denne problematiseringen av kvinners egne livsvalg rått, burde spørre seg hvordan de selv synes det går opp, når budskapet nå er at alle må jobbe mer, og få flere barn.

Gjett én gang hvem som havner mest i skvis i hverdagen når disse muntre oppfordringene fra landets ledere skal kombineres. Mitt stalltips er at det ikke først og fremst er landets pappaer.

Og særlig bør regjeringen - som sist jeg sjekket var ledet av et borgerlig parti hvis verdigrunnlag er at «hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid» - spørre seg selv hvorfor det er akkurat kvinners livsvalg som skal løftes opp som politisk problem? Hvorfor det akkurat er livmoren som må yte i dag for å sikre velferden i morgen?

Hvorfor er ikke premisset omvendt? Hvorfor sier for eksempel ikke regjeringen ganske enkelt at kvinner velger å få færre barn enn før, og derfor må vi sørge for mer effektiv produksjon, og mer omfordeling av verdier fra privat forbruk til offentlig velferd?

Svaret er kanskje at vi fortsatt, dypest sett, ser på kvinners fruktbarhet som et slags politisk felleseie. Og at det er enklere å gjøre kvinner til problemet, enn å pirke i hvordan det kan ha seg at vi ikke har råd til velferden i 2060 trass i at vi vil være rikere enn noensinne.

Det er komisk å se en borgerlig-liberal regjering utbasunere en slik familieplanøkonomisk idé om at fødsler i dag gir bedre nasjonalregnskap om førti år. Men det er også smått ubehagelig. Politikerne bør holde seg til det de har noe med. Som å begynne å kontrollere sin egen elleville vekst i oljepengebruk. Dét kunne hatt noe å si for vår velferd i 2060, det.

Kommentarer til denne saken