Statsrådene i Jonas Gahr Støres regjering har en utakknemlig oppgave i opptakten til deres første statsbudsjett. I går var det samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) som var ute og varslet store kutt i Nasjonal transportplan. Nygård var selv førstekandidat for Østfold Ap da forrige regjering la fram nevnte NTP, og på det tidspunkt omtalte han dokumentet som et gedigent løftebrudd for hjemfylket. Nå har altså pipen fått en annen lyd – og politikken som på det tidspunkt var håpløst lite ambisiøst er plutselig lite realistisk.

Statsbudsjettet skulle bli den første store anledningen til å vise fram politikken man ble enige om i Hurdalserklæringen. I stedet venter man alt annet. Det kommer trolig til å bli avlyst store og små investeringsprosjekter – flere av dem i Trøndelag. Og i mange sektorer vil man ikke nøye seg med å avlyse nysatsinger – det kan også komme driftskutt som får forrige regjerings ABE-reform til å se ut som peanøtter.

Den sterke inflasjonen – og den påfølgende renteoppgangen – bærer bud om en ny økonomisk æra i Norge, og regjeringen hadde ikke gjort jobben sin om den ikke tok dette på alvor. Det er mange tegn til at man allerede i Erna Solbergs første seks år som statsminister hadde en for høy offentlig pengebruk – og så kom koronapandemien, som sprengte alle grenser for hva statens penger kan brukes på. Nå kommer en like brå endring i spillereglene – og dagens regjering ventes å legge fram et statsbudsjett som for første gang på svært lenge oppfattes som et kuttebudsjett heller enn et satsebudsjett. Det er fornuftig at vi nå holder igjen, men problemet er hva som nå skal kuttes.

Norge har et enormt høyt forbruk på trygd, helse- og sosialutgifter og på andre offentlige tjenester. Samtidig er det enorme skatteinntekter som ikke hentes inn ved at en tredel av befolkningen er utenfor arbeidslivet. Tross gode intensjoner vil regjeringen neppe klare å gjøre store endringer på disse områdene. I stedet kommer det til å komme kutt i nye investeringer, og skatte- og avgiftsøkninger.

Det er mange satsinger som fortjener å underlegges en kritisk lupe. Regjeringskvartalet, samlokaliseringen av NTNU, Ocean Space Center, E18, E39 og Nord-Norge-banen er eksempler på gigantiske investeringer. I ulik grad risikerer alle disse prosjektene å koste skattebetalerne langt mer enn «nødvendig». For mer enn noen gang må regjeringen og statsforvaltningen nå definere hvilke forutsetninger som skal ligge til grunn for bosetting, næringsutvikling og evnen til å leve gode liv – i hele landet. Da må vi først prioritere de nødvendige og grunnleggende forutsetningene – ikke nye kontorbygg.

Det er mange veier i Norge som trenger opprusting. For vår del er det mest naturlig å løfte fram E6 fra Åsen og nordover til Snåsa – minst. Det raser jevnlig både små og store steiner ut på E6 forbi Langnesberga, E6 fra Selli til Asp skulle vært ferdigbygd, og E6 fra Vist til Mule snegler seg gjennom Innherred i lav fart, på elendige og farlige vegstrekninger. Det må være en regjerings viktigste oppgave å sørge for at man holder et visst nivå på nødvendig infrastruktur – og da er veier en av de aller viktigste punktene, i tett konkurranse med bredbånd, strømforsyning, ambulanseberedskap, matproduksjon, politidekning og andre helt grunnleggende behov.

En regjering med det påstått distriktsvennlige partiet Senterpartiet burde av alle forstå dette.