Regjeringens forslag om grunnrenteskatt på havbruk er et nytt eksempel på at det tas strupetak på Kyst- og Distrikts-Norges mest betydelige næringsvei og landets viktigste framtidsnæring. Sammen med det totale skatte- og avgiftstrykket næringen har blitt påført de siste årene, er dette stygt, hardt og brutalt.

Eksempler er produksjonsavgiften, nye regler for verdsetting av formuesverdi på oppdrettstillatelser og grunnrenteskatt.

Produksjonsavgiften: Ble innført fra 2020. Oppdrettsselskapene må betale 40 øre per kilo fisk de produserer. I statsbudsjettet for 2023 foreslår regjeringen å øke produksjonsavgiften. Det kan se ut til at økningen går fra 40 til 60 øre per kilo.

Nye regler for verdsetting av formuesverdi på oppdrettstillatelser: Vedtatt i forbindelse med årets statsbudsjett. I tillegg ble verdien i snitt verdsatt til 220 millioner kroner per tillatelse. Tragedien med de nye verdsettingsreglene er at de kun rammer de privateide selskapene. Ikke de børsnoterte. Hvorfor? Fordi formuesverdien i børsnoterte selskaper, som for eksempel Lerøy Seafood, blir verdsatt basert på aksjekursen per 1.1. i skatteåret.

For å illustrere urettferdigheten i denne løsningen kan vi se på følgende eksempel:

I balansen er Lerøy sine tillatelser verdsatt i til 53 millioner kroner per tillatelse. Mens det i balansen til privateid selskap blir tillatelsene verdsatt til 220 millioner i snitt. kroner.

For et lite, familieeid selskap betyr dette en økning i formuesskatten på ubegripelige 831 prosent.

Grunnrenteskatt: skal hele skattefesten toppes med grunnrenteskatt.

Den effektive skattesatsen foreslås satt til 40 prosent. Forslaget vil gi økte årlige skatteinntekter på 3,65 – 3,8 milliarder kroner. For havbruksselskaper betyr dette en skatteøkning fra 22 til 62 prosent. Det er dramatisk. Det øvrige næringslivet har til sammenligning 22 prosent i skatt.

Regjeringen foreslår riktignok et bunnfradrag som gis i form av et kronebeløp tilsvarende gjennomsnittlig fortjeneste de siste fem år. Bunnfradraget kan trekkes fra i positiv grunnrenteinntekt. Ifølge Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse var gjennomsnittlig fortjeneste i perioden 2016 til 2020 cirka 13,5 kroner per kilo, som er grunnlaget for fradraget.

Begrunnelsen for bunnfradraget er å skjerme de minste selskapene. Sjømatbedriftene har sett nærmere på realitetene i forslaget, og kan konstatere helbom fra regjeringen.

Fordi det er en forskjell mellom produksjonsvolum og konsesjonsvolum vil også de fleste av de mindre privateide selskapene også bli rammet av grunnrenteskatten. Også trønderske selskaper som Emilsen Fisk og Bjørøya vil bli hardt rammet. Lokale arbeidsplasser står i fare.

Vi har tatt utgangspunkt i en av våre medlemsbedrifter med fire konsesjoner. Resultatet av skattetyngslene som kommer fra regjeringen er 18 millioner kroner i økt formuesskatt, økt produksjonsavgift på 1,1 millioner kroner, og grunnrenteskatt på 8,5 millioner kroner. Til sammen en skatteøkning på 27,6 millioner kroner. Det er klart dette er hardt og brutalt for de mindre selskapene.

Konsekvensene vil bli at de privateide selskapene står ovenfor to valg: Selge eller gå på børs.

Salget er i gang. Forrige uke ble det familieeide selskapet Øylaks solgt til SalMar. Resultatet av at forslagene blir stående er:

  • Gigantisk sentralisering. De store blir større, og det private eierskapet blir drastisk redusert.
  • Vi får tidenes flytting av makt og ressurser fra distriktene til Oslo og børsen.
  • Det vil legge til rette for økt utenlandsk eierskap.
  • Flere tusen distriktsarbeidsplasser trues. Mange kan bli eksportert til EU-land.

Hvem hadde trodd at Ap og Sp skulle være den fremste eksponent for å flytte makt, og ressurser ut og bort fra distriktene?

Fortvilelsen er stor, og usikkerheten komplett. Næringen har planlagt store investeringer fremover. Disse er nå satt på vent, og mange vil aldri se dagens lys.

Regjeringens forslag har sendt sjokkbølger inn i havbruksnæringen. Børsnoterte selskaper fikk på Oslo Børs onsdag et kursfall på 10–20 prosent.

Et bilde som forsøkes tegnet av næringen, er at havbruksnæringen ikke betaler skatt, eller bidrar til fellesskapet. Dette er usant. Skattebidraget fra den norske sjømatnæringen tilsvarer finansieringen av alle landets heldøgns pleie- og omsorgsplasser. Det er riktig at havbruksnæringen har hatt noen gode år og tjent gode penger. Det bør bejubles. Nettopp dette har ført til flere distriktsarbeidsplasser, lys i husene og økt bosetting. Dette har vært en direkte bidragsyter til å nå politikernes mål i distriktspolitikken.

Norskeide havbruksselskap pløyer overskudd ned i utvikling av bedriften og vekst i annet lokal næringsliv. Dra til blant annet Frøya, Flatanger, Nærøysund, og se hvordan havbruk skaper verdier, folketallsøkning og generell vekst i næringslivet. Lokale eiere setter ikke overskudd over styr, men utvikler sine lokalsamfunn.

Politikerne må våkne: Dra i nødbremsen før det er for seint. Forslagene får alvorlige konsekvenser både direkte for næringen, men også for tilstøtende industri og arbeidsplassene det skaper. Det er for sent å snyte seg når nesa er borte.