Ni måneder er gått siden Høyesterett slo fast at tillatelsen som ble gitt til bygging av Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig. Staten har så langt gitt seg selv svært raust med tid for å komme fram til at dommen så langt ikke skal medføre noen som helst endring.

Det er en selsom oppvisning vi nå er vitne til fra regjeringens side vedrørende høyesterettsdommen om vindkraftanleggene på Fosen. For folk flest kan det nemlig synes som om det er mindre alvorlig når staten krenker urfolks menneskerettigheter, enn når en bedrift eller en enkeltperson tar seg til rette i en enkel byggesak.

Les også

Vindanleggene på Fosen må rives

Dét utfordrer manges rettsfølelse. Det er vanskelig å skulle begripe at staten somler slik med sin oppfølging av høyesterettsdommen, som tydelig slår fast at konsesjonsvedtakene for Storheia og Roan vindkraftverk strider mot reineiernes rettigheter, og at de dermed er ugyldige.

Høyesterettsdommen kom i oktober. To måneder (!) senere kom regjeringen på banen, og varslet at de ville undersøke om det var mulig å løse saken med avbøtende tiltak som gjorde det mulig å beholde vindkraftverkene. «Det er nødvendig med en grundig saksbehandling for å finne ut hvordan dommen bør følges opp», uttalte daværende olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap).

«Selv om Høyesterett har vurdert at tillatelsen som er gitt, er ugyldig, så har ikke Høyesterett tatt stilling til hva som skal skje med de to vindkraftverkene», sa hun videre.

Mye kunne vært sagt om klokskapen i å fortsatt bruke dette rent tekniske poenget som fikenblad, når vi snart nærmer oss et år etter avsagt dom i Høyesterett. Men det er altså dét regjeringen synes å gjøre. I et brev til Sametinget kommer det nemlig fram at regjeringens mål nå er å bevare vindkraftverkene på Fosen, side om side med reindriftsnæringen. «Dommen sier ikke noe om hva som skal skje med vindparken», fulgte statssekretær Elisabeth Sæther (Ap) opp med å si i en kommentar, som i et ekko av Persens uttalelser før jul. Regjeringen vil nå undersøke hvordan de kan ivareta samers menneskerettigheter på Fosen samtidig som vindanleggene beholdes. Men «hvilke tiltak det er snakk om er for tidlig å si noe om», melder NRK.

Regjeringen skal altså bruke enda mer tid, måned etter måned og med vage formuleringer om «avbøtende tiltak», mens vindkraftverkene består. En kan jo selv tenke seg hvordan det må oppleves til daglig for reindriverne på Fosen.

Regjeringens håndtering av denne saken er kritikkverdig på flere plan. Én ting er de åpenbare mulighetene for det som fremstår som trenering og sommel som staten innvilger seg selv, og som ikke ville vært noen andre forunt. At regjeringen etter ni måneder fortsatt ikke er i stand til å beskrive hva slags «avbøtende tiltak» de ser for seg, tyder i beste fall på halvhjertet innsats.

Men mest alvorlig er det at regjeringens representanter i sine uttalelser ikke synes å ta inn over seg hvor betydningsfull fjorårets høyesterettsdom egentlig er. Vi mener vindkraft både er en nødvendig og riktig prioritering i mange tilfeller. Men i denne saken har storsamfunnet blitt satt på plass av en historisk dom i Høyesterett. Den slår tydelig fast at urfolks menneskerettigheter krenkes som følge av vindanleggene. Det bør inngi ydmykhet. At regjeringen ikke forstår behovet for en mer aktiv respons fra storsamfunnet etter dommen, og ikke ser den i sammenheng med tidligere urett begått mot samene, er både dårlig politisk håndverk, og viktigere: Det er noe uverdig over det.

I et internasjonalt perspektiv begynner saken å bli pinlig for Norge.