Gå til sidens hovedinnhold

Reitan-avtalen, en pakt med djevelen? 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Studentersamfundet i Trondhjem er mer enn bare en bygning. Det er en uavhengig arena for diskusjon, politikk, kunst og kultur. Et levende senter for fri kreativitet og frie tanker, i alle fall er det det mange liker å tenke når de husker tilbake på studietida. Samfundet fremstår i dag som relativt selvdrevet, tilnærmet uavhengig av stat, kommune og kommersielle aktører. Få eller ingen formelle føringer ligger i dag på den vanlige drifta utenom festivalen UKA. Om vi ser bort fra ulike ekstraordinære støttetiltak i forbindelse med korona er det bare et relativt beskjedent årlig bidrag fra NTNU og en og annen ekstraordinær overføring fra Samskipsnadden som holder liv i det runde røde huset utover det medlemmene bidrar med av frivillig arbeidskraft og kjøpte pils. Denne uavhengigheten er helt vesentlig for det som skiller Samfundet fra andre uteplasser og som er med å skape et unikt kreativt miljø. Lenge har Samfundets medlemmer drømt, drømt om mer plass i mer praktiske lokaler. Mer rom for frihet og kreativitet.

Les også

Studentfrivillighet til salgs

Ingen ting er som kjent gratis, og nybygg har for eksempel en greit stor prislapp. Derfor har Samfundet ved Finansstyret gått ut på leting. Letingen har ledet dem til en av byens aller mektigste og rikeste aktører, til Reitan og hans forretningsrike. Samfundet er blitt tilbudt intet mindre enn 15 til 20 millioner kroner, for å finansiere sine planer. Og mange har jublet og priset den gode filantrop Reitan for hans generøsitet. Men som nevnt, ingen ting er gratis i denne verden, og i alle fall ikke i Reitans verden. For Reitan stiller krav. Krav til Samfundet, og gjengene på huset.

I forslaget til avtale som nå skal drøftes og stemmes over av medlemmene ligger det føringer og bindinger. For det første skal et lokale i det nye bygget leies ut, på lang, lang kontrakt, til Reitans forretninger. En avtale som i seg selv, gitt Elgeseters stadig mer sentrale plassering i byen nok alene ville ha vært verdt verdien for bidraget. Men det er ikke noe nytt, opp gjennom årene har mange kommersielle krefter leid lokale på huset, samtidig er det noe nytt at en av landets mektigste næringsaktører nå sikrer seg en enda bedre posisjon i et område alle forventer en stor utvikling de kommende årene og benytter seg av den en gang så frie aktøren Samfundet til det. Videre er det krav og forutsetting at minst et av Samfundets egne lokaler skal dekoreres, dekoreres med reklame for Reitans produkter og forretninger.

Les også

Sånn skal det gjøres!

Det er et brudd, et klart brudd med en lang, lang tradisjon, som har vart så lenge jeg har vært i byen, og det er blitt noen år, om at det inne på Samfundet (når det ikke er UKA) skal være en reklamefri sone. En arena for andre ting enn enda mer kjøpepress og kommersialitet. Når det nå legges opp til et slikt skifte er det et alvorlig brudd på noen av de prinsippene om uavhengighet som ofte er blitt trukket frem i festtaler og ledervalg. Men dette kan kanskje også tolereres om verdien er stor nok? En annen ting er spørsmålet om kunstnerisk frihet, inkludert oppdragsfrihet … Her er vi nær ved å røre ved Samfundets sjel. I bakhodet bør vi her se hva kommersielle penger har gjort med kunst og kulturliv i andre land og andre miljø. Vi bør ha i bakhodet hvordan pengene former idretten og i stadig større grad bruker den til å fremme målet om stadig vekst, vekst i profitt.

I utkastet til avtale er det et premiss som skiller seg fra de ander, og som alene burde være mer enn nok til å si nei til hele avtalen, det er forventingen om at Reitan og hans virksomheter skal kunne benytte seg av de kunstneriske gjengenes frivillige arbeidskraft. Her skurrer det! I alle fall i mine øyne bryter det med noen av de grunnleggende forventingene til den frihet et kor, et band eller kulturaktør har til selv å velge om de ønsker å utøve sin kunst for noen eller ikke. At dette her også er snakk om frivillige som på denne måten presses til å opptre for en kommersiell aktør er i seg selv foruroligende. Samfundet har gjennom mange år bidratt til norsk kulturliv som en av de viktigste scenene for unge og uavhengige artister. Paradokset er at med Reitan avtalen kan de også bidra til å underminere markedet for de samme aktørene de over tid vært med å gi en mikrofon, en plattform og en inntekt.

Les også

Om denne avtalen gjør at enda flere får en fantastisk studietid i Trondheim så er det helt suverent!

Når det klart ligger bak den såkalte støtten en forventning om at Reitan skall benytte den til å promotere seg selv blir bildet enda mindre pent. Iblant mange studenter i dag, merker jeg meg, er det stor bevissthet om at en må være forsiktig med politiske og religiøse bindinger. Bindinger til for eksempel kommersielle aktører er derimot noe det snakkes mindre om. Det er synd i en tid der skillet mellom for eksempel politikk og butikk er vagt og tvetydig. I et samfunn der noen av de mektigste driver butikk er det en fare for enhver aktør å bli fanget i et avhengighetsforhold. Spesielt om en samtidig ønsker å ha en politisk og kulturell troverdig og uhildet stemme. Om enn det argumenteres med at dette ikke vil diktere de politiske beslutningene og debattene er det likevel alltid en risiko for selvsensur når en har plassert seg selv i en asymmetrisk relasjon.

Vi lever i en kommersialisert tid og virkelighet, og som en varm tilhenger av motkultur og opprørskhet synes jeg personlig det er synd. Synd på grensen mot det tragiske. Den fattige og frie student er en myte, for det er mange der er ute etter å markedsføre seg mot unge voksne som snart vill tre inn i godt betalte jobber. Der det i økende grad merkes en kommersiell tilstedeværelse på campus og i samfunnet der ute har Samfundet, slik jeg har opplevd det, alltid vært annerledes stedet. Et fristed. Der folk i fred og ro, uten for rekkevidde av kommersielle aktørers interesser (om en ikke her regner med de som lever av brygge og selge pils og bayer).

Jeg har brukt mine timer på Samfundet, jeg har diskutert og tatt ordet, kanskje vil noen si i litt for mange saker. For meg har Samfundet vært en unik arena, et sted som har gitt meg frihet. Nybygg er viktig, men hva skal en med hus om en ikke har sjel? Avtalen med Reitan bærer i seg minnene om en pakt med djevelen. En pakt der en som pant setter sin egen sjel, sin identitet og sin fremtid. Lukten av svovel ligger i luften, men ønsket om å ta en snarvei til et forgyllet mål er mer fristende. Folketroen er krydret med ulike varianter der en slutter pakt med noen som er en overlegen i makt, og list. Det går sjeldent bra. Det må en vite at en slik avtale alltid har haker. Jeg har lenge observert, med personlig økende skepsis, den eufori byggeprosjektet har skapt.

Jeg frykter at nybygget fort kan bli en svøpe som vil slå hardt tilbake. Jeg frykter for en av byens få frie arenaer for kultur og debatt. Jeg frykter for det Samfundet jeg forelsket meg i 2007 og som i sin tid gav en rabulist og politisk kjetter som meg ikke bare en kjærkommen arena, men også æresbevisning og tilgang til billig øl.

Avslutningsvis ønsker jeg å stille følgende enkle spørsmål:

Alle har en pris, hva er din?

Kommentarer til denne saken