Gå til sidens hovedinnhold

Rekk opp hånda, alle som tror Trøndelag Arbeiderparti kommer til å løfte #metoo de neste åra

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alle har vært i en forsamling, eller et familieselskap, eller i en skoleklasse, eller på en arbeidsplass, der alle vet, men ingen snakker om det. Noe en bare ikke kan ta opp, for det blir bare så ubehagelig for noen av dem som er tilstede, så det er bedre å la være.

Dét er forholdet politikerne i Trøndelag Arbeiderparti vil ha til en av vår tids største bevegelser og definerende politiske øyeblikk, #metoo, i årene som kommer.

Det er rart å tenke på. Uansett hva en mener om Trond Giske, varslingssakene mot ham, håndteringen av dem eller hva en mener om #metoo for den saks skyld, må en jo være enig i følgende: Hver gang Trøndelags største parti kommer i berøring med politiske saker som gjelder å bekjempe seksualisert trakassering, eller likestilling for den saks skyld, kommer det nå til å oppstå en vanskelig stillhet. Det blir noe Arbeiderpartiet må håndtere, framfor å lede an i.

Dét er en ny rolle for Trøndelag Arbeiderparti. Før Ap vant regjeringsmakta i 2005 var Trøndelag en modell for partiet, både i organisering, og i valg av politiske saker. De fikk enorm definisjonsmakt i eget parti med en rekke brakvalg utover 2000-tallet, og ble framholdt som en modell for Arbeiderpartiet nasjonalt. Fylkeslaget som oppfatter seg selv som et radikalt innslag i partiet, i synet på EU, arbeidsliv, asylpolitikk og ja, likestilling, baserte sitt selvbilde på å holde Arbeiderpartiet på rett kurs, og la sin stolthet i å mestre makt og strategi bedre enn noen andre.

Med dette som bakteppe, er det pussig å se fylkespartiet nå insistere på å velge en fylkesleder de vet er omstridt i resten av landet, og som de vet koster dem mye politisk kapital i resten av partiet. Trøndelag Aps stahet i å gå for Trond Giske som fylkesleder framstår nærmest som en form for trassighet, langt fra det strategiske vidsynet Trøndelag Ap nettopp tradisjonelt er kjent for.

Og grunnen til det er følgende: Politisk kapital som kunne vært brukt på saksgjennomslag, må nå brukes på egen leder. Fra å kreve konkrete, politiske gjennomslag, må anerkjennelse for egen fylkesleder nå stå øverst på fylkespartiets prioriteringsliste. Spesielt om partiet vinner regjeringsmakt. Å gjøre Trond Giske til statsråd erstatter nå saker som satsing på havbruk, ny NTNU-campus og Ocean Space Center når trønder-Ap skal vinne gjennomslag i egne rekker.

For all del: Det er åpenbart vanskelig for folk utenfor Trøndelag å forstå hvor stor popularitet Trond Giske nyter her. Støttespillerne hans kommer fra alle samfunnslag, i by og i bygd. Han står sterkt i eget parti, han oppfattes som tydelig der partiledelsen fomler, han er kjent som en strategisk orientert maktpolitiker som leverer der andre lover. Få har vært interessert i å utfordre ham. Han har egentlig alle forutsetninger for å være en god fylkesleder.

Bortsett fra det ene, viktige punktet da, som skiller virkelig vellykkede ledere fra resten: Han nyter ikke bred tillit fra alle han skal lede. Uansett om Trond Giske selv og hans støttespillere føler at han har blitt urettferdig behandlet, er det slik det er. I resten av Arbeiderparti-Norge veksler mange mellom å være forundret og forbannet over valget. Varslere er rystet.

Det klages jevnlig i media over at #MeToo har gått for langt. De som mener det, kan jo spørre seg selv om følgende:

Om du var seksten år gammel AUFer i Trøndelag, og så uheldig å oppleve uønsket seksuell oppmerksomhet på et arrangement en gang det neste året - ville du varslet?

Kommentarer til denne saken