Like sikkert som det årlige jordbruksoppgjøret, er kommentarene fra Trygve Hegnar- og Gunnar Stavrum-typer om de brysomme bøndene som klager og klager, på dyrt kraftfôr, lav lønn og det meste annet.

Dette treffer mange rett i lommeboka. Tusener, om ikke hundre tusener, av nordmenn rister på hodet over hele landbrukspolitikken. Noe så dumt, tenker de, at staten skal betale milliarder av kroner rett i lomma på bøndene - for en mat som uansett er langt dyrere enn den vi kan importere fra Sverige eller Tyskland. Og nå skal bøndene ha 11,5 milliarder kroner mer? Hvilken planet er de på, lizzom?

Ok. La oss si de har rett. Vi bare fjerner alt. Hver krone i statsstøtte, hver prisregulering, odelslov, tollvern, konsesjoner og hele sulamitten.

De fleste bønder kommer selvsagt til å legge ned driften, men vi må jo ha mat. Det kommer markedet til å ordne opp i - i en "fornuftig" skala.

Rema, Coop og Norgesgruppen kan ta over kjøtt, egg og grønnsaker. Iallfall en stund, til utlendingene rykker inn eller til havbruksnæringen "ser synergier" på land. I anlegg som produserer fem millioner liter melk. Eller femti. Eller like mange kyllinger.

Nestlé tar melkedrifta. Korn kan vi bare importere. Jada, det er krig i Ukraina, "verdens matfat", men vi må jo ha mat. Og vi har god råd i Norge. Så selv med for lite mat i verden, er det neppe vi som sulter.

Og tenk på potensialet for effektivisering. Tesla kan lage helelektriske fjøs. Og førerløse traktorer. Og insemineringsdroner som flyr rundt og parer kyrne. Men effektivisering er også helt nødvendig, hvis det skal tjenes penger og genereres utbytter. Så det må kuttes i enorm skala. Alt som er smått, usentralt og manuelt må bort.

Kanskje må skalaen være større enn vi kunne ha sett for oss. Kanskje Amazon skal inn. De er jo verdensmestere i logistikk - med sine gigantiske lagre og med transportruter over hele verden. Da kan alle landets kyr, sauer og gris samles i noen få monstre av noen fabrikker. Kjempetraktorer kan høste gress fra store, flate og fruktbare arealer på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Og frakte det i industriell skala inn i fabrikken. Kanskje kan kjøttfe og gris bare avles opp i samme anlegg som de slaktes, skjæres og pakkes. Bokstavelig talt på samlebånd. Men bare om det lønner seg. Hvis ikke, sender vi skjæring og pakking til utlandet.

Hvis alt samlokaliseres, trenger Norge faktisk ikke landbruk nord for Innherred. Blir det ikke nok mat til dyrene, kan de få kraftfòr. Importert, selvsagt. Med dette slipper vi den avleggse strukturen i dag. For hvorfor i all verden må kyrne være utendørs? Og hvorfor må de være nær arealene de skal spise av? Vi kan jo bare frakte.

Faktisk må man spørre hvorfor dyrene må være i nærheten av de som jobber i landbruket. Disse bøndene, de er jo helt overflødige. Vi kan jo bare hente arbeidskrafta fra Øst-Europa. Da blir det langt billigere, og vi kan presse prisene ned ved å kjempe mot faste stillinger, fagorganisering og levbare lønninger.

Gjennom hele vinteren ligger det uansett snø. Da er behovet mindre - og arbeiderne kan jobbe i fiskeriene. Eller permitteres. Eller sendes hjem.

Dyrevelferd, sier du? Tja. Noen vil mase om det, men vi kan jo krangle i retten om hvor lave standardene må være. Og du verden for et potensial vi har for å øke antibiotikabruken i Norge. Så dette går bra - i mange år. Og kommer det en ny runde kugalskap, kan vi da bare skyte og brenne dyrene.

Hva med distriktene? Markedet vil ordne opp der også. Grovt sett kan vi tegne en linje langs E6 fra Østfold til finnmarksgrensa. Vil du bo øst eller nord for denne linja, er det ditt eget valg. Men da kan du ikke forvente deg det samme tilbudet. Butikken din blir lagt ned - for den har ikke plass til kvantumene som trengs for at landbruksnæringen skal bli lønnssom. De gamle gårdene kan du og sambygdingene få beholde, med mindre jaktrettighetene er attraktive. De gamle jordbruksarealene vil bli brukt hvis de er rasjonelle. Hvis ikke blir de stående brakk - eller de får æren av å huse en batterifabrikk eller en vindpark.

Så kan dette selvsagt gi avfolking i distriktene. Men det gjør vel ikke noe, de fleste kan jo bo i en forstadsblokk. Bare se til Sverige - de har jo allerede gjort dette! Og vi har jo mer enn nok matjord vi kan bruke til boliger.

Alt dette er nok å sette ting på spissen. For så ille blir det nok ikke, og ingen snakker om å demontere norsk landbrukspolitikk. Likevel er situasjonen nå så alvorlig på mange gårder at mange rett og slett vil gi opp. Da kan det presse seg fram en helt ny struktur som ikke lenger er basert på familiebruket, men på en konserntanke. Det er en skummel vei av mange årsaker.

Langt fra alt er perfekt med landbrukspolitikken i Norge. Den har selvsagt sin pris - og kanskje er også 11,5 milliarder kroner i jordbruksoppgjør vel mye på ett år. Men la ikke noen lure deg til å tro vi ikke får noe igjen for pengene.