Et kampskrift står på en kjent restaurants nettsider.

Ja, du leste riktig: Et kampskrift! Vanligvis er det menyer og åpningstider samt flatterende bilder av egne retter en kan finne på en restaurant-nettside. Ikke pompøse slagord som får en til å tenke at det viktigste i livet står på spill.

Men jo da! «Nå kjemper vi i Olivia for vår kultur og vårt verdisyn», kan vi lese på restaurantkjeden Olivias hjemmesider.

I jøsse navn, tenker jeg, hva kan nå det bety, hvordan kan en kjede italienske restauranter kjempe for sin kultur og sitt verdisyn? Er det kampen mot ananas på pizza vi snakker om?

Retten til å nyte bøffelmozarella?

Frykt for et carpaccio-moratorium?

Nei da, det er visst de dystre utsiktene til å måtte leve med en tariffavtale det er snakk om.

Jeg lurte først på om det var en spøk, en parodi-nettside. Men neida. Ledelsen i Olivia-restauranten i Hegdehaugsveien mener alvor: Ikke bare er de skeptiske til fagforeningsklubbens krav om tariffavtale, og ikke bare mumler de i sitt stille sinn at skitt, det skulle vi helst slippe. Nei, de velger samme vei som Godt Brød-ledelsen, og kjemper imot, som om det det å inngå i avtaleverket mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv er en skjebne en må slåss for å unngå.

Dermed er det streik ved Olivia-restauranten i Hegdehaugsveien i Oslo, og svært dårlig stemning mellom de fagorganiserte på den ene siden, og restaurantledelsen på den andre. De fagorganiserte mener ansatte presses til å ikke fagorganisere seg, og Nettavisen kunne nylig melde at restaurantkjedens personalhåndbok inneholder regler som er i strid med norsk lov.

Når en part med makt er under press i offentligheten, er det eldste trikset i boka å forsøke å nå ut til folket med «informasjon». Jeg setter her «informasjon» i hermetegn, for det er jo egentlig ikke informasjon det er snakk om, men én parts mening om den aktuelle saken. Ved å late som om motparten bare har misforstått, eller at de fleste vil bli enige bare de får nok informasjon, kan en bruke eget maktovertak til å sørge for at motparten fremstår unyansert eller kunnskapsløs.

Dette gjør store bedrifter, regjeringer, statlige etater og så videre hele tiden. «Vi ser at det er et stort behov for informasjon i denne saken», kan en talsperson si, og det fungerer selvsagt bedre enn å si det rett ut: «Motparten er på jordet, dette problemet er ikke hva det ser ut som, og dessuten har vi skjønt noe de fleste andre ikke har skjønt!».

Av årsaker som overgår i alle fall min forstand har Olivia valgt sistnevnte tilnærming. Fremfor den tørre, saklige tonen som vanligvis brukes av den mektigste parten i en konflikt (se regjeringen vs. reindriftssamene i skrivende stund, eller Arbeids- og sosialdepartementet vs. opprørte NAV-brukere som nylige eksempler), slår Olivia på krigstrommene og maner til strid.

De kjemper! For sin kultur, og sitt verdisyn!

Men hvem er «vi» i Olivias kampskrift, blir jeg sittende og undres over. Det kan jo ikke være «vi», som i oss i Norge. Om lag halvparten av alle ansatte i privat sektor jobber i en bedrift som er omfattet av en tariffavtale, og i offentlig sektor er dekningen nær hundre prosent.

«Vårt mål er å bygge en kultur der det å ta ansvar og tilegne seg ny kompetanse blir verdsatt – å skape et sted medarbeiderne våre vil bli værende over tid og utvikle seg. Kulturen vår er det mest verdifulle vi har, både for våre medarbeidere og våre gjester», står det å lese på Olivias nettsider.

Det var nytt for meg at en tariffavtale er til hinder for å ta ansvar og tilegne seg ny kompetanse, eller at overenskomsten mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv er til hinder for å skape et sted medarbeiderne våre vil bli værende over tid og utvikle seg.

Den norske modellen, med avtalebasert samarbeid (og konfliktløsning) mellom partene i arbeidslivet, må vel tvert imot, og i høyeste grad, sies å være en del av både norsk kultur og norske verdier. Og selv ikke de bedriftene som ikke er omfattet av tariffavtale, pleier å legge særlig stolthet i det. De velger i alle fall ikke å omtale spørsmålet som en – ja, jeg må le mens jeg skriver dette – kamp for egen kultur.

Det kan heller ikke være «vi», som i alle de som jobber i Olivia. En betydelig andel av dem står jo utenfor restauranten og streiker, med side om side med Fellesforbundet og med støtte fra en rekke fagforbund.

Så det må da i så fall være Olivia-ledelsen og eierne, da? Men hvordan kan det ha seg at de ifølge egne ord har en så vidt annen kultur, og et annet verdisyn, enn mesteparten av norsk arbeidsliv?

Hva du ser, avhenger av hvor du står. Dersom du står på kjøkkenet i en Olivia-restaurant uten de samme pensjonsrettighetene, beskyttelsene og med lavere lønn enn kollegaer i en restaurant med tariffavtale, fremstår nok verden litt annerledes enn om du driver et selskap eid av et investeringsfond med tilhold i skatteparadiset Jersey.

Bare en gjetning.

Norge er et fritt land. Det står Olivia-ledelsen like fritt å motsette seg tariffavtale, som det står de ansatte fritt å streike når de ikke får gjennomslag for sitt (i norsk sammenheng, jeg vet ikke hvordan det står til i Jersey) helt vanlige, nesten hverdagslige krav om tariffavtale. Ingen kan nekte dem å proklamere for all verden at tanken på kollektive avtaler er så uutholdelig, så jævlig, at det strider mot deres kultur og verdisyn.

(Og noen må vel slåss for de dårlige verdiene og).

Men de bør kanskje, mens de hisser seg så mye opp at de publiserer anti-fagforeningskampskrift på sine nettsider, tenke over at nordmenn flest bor, jobber, og går på restaurant i Norge. Ikke på ei postkasseøy for svære investeringsfond. Og at det som er bra for eierfondet som holder til på ei postkasseøy, ikke nødvendigvis er det som er til beste for restaurantansatte her hjemme. Og at mer enn halvparten av norske arbeidstakere er fagorganiserte. Og at de aller færreste av dem som ikke er det, ser på tariffavtaler som noen trussel mot egen kultur.

Olivia har i mellomtiden mistet i alle fall én kunde her i gården. Jeg foretrekker nemlig min egen kultur og mitt eget verdisyn, fremfor det som kommer til uttrykk når Jersey-eide selskaper med omsetning på 400 millioner kroner driver kulturkamp mot den norske modellen – og helt konkret kamp mot egne, fagorganiserte ansatte.