Det er ikke til å undres over at ledende jurister innen stats- og forvaltningsrett, samt framstående stortingsveteraner, nå uttrykker stor bekymring over det som kan være begynnelsen på slutten for Stortingets mulighet til å utøve sin grunnlovsfestede plikt til å føre tilsyn med regjeringens arbeid.

Hele debatten startet etter at det ble kjent at avgåtte finansminister Jan Tore Sanner (H) beordret eget embetsverk til å midlertidig holde tilbake dokumenter i en bestemt sak av hensyn til valgkampinnspurten. Etter regjeringsskiftet har finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) nektet å oversende dokumenter som Stortinget har bedt om. Kjernen i saken ligger imidlertid i en veileder som regjeringen oppdaterte i desember i fjor. Der sås det tvil om hva Grunnlovens bestemmelse egentlig innebærer. Forfatterne bak den siste redigeringen hevder blant annet at det er uklart om regjeringen har plikt til å dele interne regjeringsnotater med Stortinget.

Tre av landets tyngste juridiske eksperter innen statsrett, jusprofessorene Christoffer C. Eriksen, Benedikte M. Høgberg og Eirik Holmøyvik, har i en kronikk gått kraftig i rette med regjeringen. De viser til at det helt siden parlamentarismen ble innført i 1884 ikke har stått reell strid om at Stortingets rett til innsyn i de dokumenter nasjonalforsamlingen ønsker å se. Reelt sett går tradisjonen helt tilbake til 1814 – men de første årene var det jevnlig konflikt mellom kongemakten i Stockholm og Stortinget om hvilke dokumenter man skulle få innblikk i. En historisk gjennomgang viser at Stortinget har bedt om, og fått oversendt, dokumenter som kaster lys over alt fra regjeringens håndtering av Krim-krigen i 1850 til salg av håndgranater til Cuba, Kings Bay og bankkrisen ved inngangen til 1990-tallet. Flere av dokumentene har vært hemmeligstemplet – uten at dette har hindret regjeringen i å oversende dem til Stortinget, hvor de har blitt behandlet innen de rammer som er nødvendig for å bevare hemmeligholdet.

Dersom regjeringen skulle vinne fram med sitt syn om at det ikke er den kontrollerende, men den kontrollerte part som skal bestemme rammene for kontrollen, har vi i realiteten innført et helt nytt regime for Stortingets myndighet. Det er ikke vanskelig å se sporene fra debatten vi nå aner konturene av her hjemme, til langt mer polariserte og skremmende politiske diskusjoner i enkelte andre land – hvor den utøvende makt systematisk innskrenker handlingsrommet til den folkevalgte, lovgivende forsamlingen. Dersom ikke en regjering utgått fra Ap og Sp, med SV som samarbeidspartner, setter ned foten for dette, vil det være et feilgrep av historiske dimensjoner.

I mange år har vi sett at offentlig forvaltning, direktorater og statskontrollerte selskaper i økende grad har stengt offentligheten ute fra sin virksomhet. Dette har pågått parallelt med at man har forsøkt å gjøre blant annet viktige offentlige virksomheter som direktoratene mest mulig «uavhengig» fra politisk innblanding. I praksis har vi fått en økt privatisering av offentlig sektor – som ikke bare handler om rent utøvende myndighet, men også inkluderer instanser med sterk definerende makt. Vi trenger en tydelig reversering – ikke intensivering – av denne utviklingen. Et riktig sted å starte er ved å slå fast at Stortinget, og Stortinget alene, skal bestemme hvilke dokumenter fra regjeringen man skal ha innsyn i. Dess mer ubehagelig dette oppleves fra regjeringens side, dess viktigere er det.