Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lærernes bønner har blitt hørt. De færreste trodde streik var uunngåelig da lønnsoppgjøret startet, men plutselig bladde kommunene opp mellom 30.000 og 50.000 kroner per hode. Et slik løft har de ikke opplevd siden Giskes periode som undervisningsminister. Vi snakker kritt-tiden. Det omtales som et «vendepunkt-oppgjør».
Få aner bedre hvor mye dette betyr, enn oss som er lærerbarn. Man skal hedre sin mor og sin far, heter det. Vel, mine foreldre er lærere, som sagt, og fortjener det dermed ekstra mye heder. La meg gi deg noen vektige grunner.
Om ikke mange ukene, tar de fleste ferie. Det kan det være blandede følelser knyttet til. Vi som har barn, er nemlig sjeleglade hver gang feriene er over, og de ufordragelige, utakknemlige beistene kan bli sendt på skolen igjen.
Med det, er obsternasigheten, kjeklinga med søsken, ålinga på sofaen og gnålet om at «alt er kjedelig» satt på vent. I skoleåret er det nesten ikke tid igjen til slikt, mellom skolen slutter og senga kaller. Til det, er det for mange fotballtreninger, korps, skikonkurranser, breakdancekurs, skoleteater-oppsetninger, lekser og annet. Og takk Gud for det! Hvis ikke, ville drapsstatistikkene bare blant familiemedlemmer kunne matchet en hvilken som helst meksikansk kokainkrig.
Takk Gud, for at influencerne er så politisk oppvakte
Kostskolene ble ikke funnet opp for å gi oss skoleflinke barn. Tanken ble unnfanget av pissleie foreldre som lette etter en måte å unnslippe dette helvete. Men samme hvor sømløs vi ønsker å gjøre foreldredonten, er det noen som til syvende og sist må ta dritten – og det er lærerne. Om jeg føler at jeg trenger ferie, kan jeg være sikker på at læreren til sønnen min trenger det hundre ganger mer. Ikke for at poden er så uregjerlig, men fordi læreren må styre med nærmere 30 sånne som ham. Hver dag. Hvert år. Selv holder jeg som regel ikke ut med én slik – i en uke – uten å pådra meg kronisk humørsyke.
Som mangeårig fotballtrener for et breddelag, vet jeg at det å lære opp barn som er interessert i å bli bedre, er helt topp. Det som ikke er fullt så topp, er å oppdra andres barn. Det er nemlig slik at blant 30 unger, er det bare rundt 10 som er levende opptatte av å plukke opp tips og triks til bruk på banen.
Resten er hovedsakelig bare der for å slå ihjel tid, henge med kompiser eller lage generell faenskap. Og dette er attpåtil innen en aktivitet de fleste oppfatter som lystbetont. På en skole er de fleste fagene ansett som et ork, selv blant de skoleflinke. Og motivasjonen for å gjøre en innsats er også radikalt mye lavere enn på treningsfeltet. I tillegg er skoledagen en hel del lengre enn treningene.
«Fornuften har trange kår blant naboer som føler seg forulempet»
Å påta seg oppgaven med å motivere en slik bøling, er en slags «mission impossible». Man vet at det går til helvete, man vet at ingen av barna ofrer dem så mye som et «takk» og man vet at hvis man får til noe på ett område, så dukker det et nytt problem på et annet.
Hadde jobben bare bestått i å undervise noen som sliter med matte eller norsk, ville det vært greit. Men i tillegg må man sørge for at samme elev ikke blir mobbet, lager spetakkel i timene, kikker på jentene i dusjen eller knuffer i heimkunnskapen.
Om barnet har blitt dumpet av kjæresten, er utsatt for press av kompisgjengen eller befinner seg midt i en skilsmisseprosess på hjemmebane, blir dette til syvende og sist lærerens problem.
De har hovedansvaret for velværet til 28 villstyringer i en årrekke, og vil få hovedskylda for samtlige av områdene disse ungene måtte mislykkes på. De som velger å ta på seg et slikt oppdrag, fortjener saktens en statue på sokkel foran åstedet bataljene foregikk.
Som sønn av to lærerforeldre, burde jeg vite hva jeg snakker om, men egentlig gjør jeg vel ikke det. Mine korte forsøk som lærervikar har nemlig alltid hatt en sluttdato. Det er betydelig lettere å svelge all dritten jobben innebærer, når man vet man skal slutte om kort tid.
«Vårterroren er over oss»
På Ammerud ungdomsskole hadde de for eksempel kommet på genistreken å samle alle «problemelevene» i samme klasse, slik at de ikke skulle forstyrre «skolelysene». Resultatet ble naturlig nok katastrofalt – alle lærerne som hadde klassen, ble sykmeldt etter kort tid. Min første lærerjobb var altså å undervise i denne klassen, inntil en slik sykemelding var over.
I de fleste klassene er det én eller to som drister seg til å svare deg frekt. I denne klassen var det samtlige. Når man snudde seg for å skrive på tavla, fikk man et viskelær i bakhodet. Og man lærte kjapt at det smarteste var å bare ta det på kulest mulig måte – å si navnet på den som gjorde det, uten å snu seg.
Den sykmeldte læreren hadde latt dem få lov til å dekorere klasserommet, noe som gjorde at jeg måtte bruke første dagen til å rive ned pornobilder fra veggene. I løpet av den andre uka, ble én av elevene utvist, fordi han hadde tatt med seg tre pistoler, for å skryte til klassekameratene.
Det er klart at dette er ekstreme forhold, men selv på vanlige skoler, er det så tøffe tak at svært mange lærere bukker under. Klasser er gode til å lukte svakhet, og med en gang de får ferten av usikkerhet hos en lærer, maler de på til det som måtte være av selvtillit er totalt brutt sammen.
Empatien elevene måtte føle overfor hverandre, strekker seg som regel ikke til også å gjelde noen man er i opposisjon til. De som overlever dette kjøret, år etter år, er tøffe.
Og er ikke barna krevende, kan man banne på at foreldrene er det. De mest ressurssterke barna har alltid de mest krevende foreldrene. En kompis av meg opplevde at noen sendte advokaten på foreldremøtet, for å sikre seg at barnet fikk det «slik det skulle være».
Eliteforeldrene blander seg borti den minste ting. Er det en ørliten konflikt mellom to i klassen, insisterer de på å sette ned et utvalg for å kartlegge problemet. Hvis noen dytter i friminuttet, «fusser» (velger først) dusjen etter gymmen eller bare får tre kvarter til å spise, er det totalt katastrofe, ifølge disse.
«I Trondheim er alle så rike at det får de bare tåle»
I mange tilfeller har foreldre tatt problemet så langt at skoleledelsen har måtte gå eller læreren har sluttet. Det faller ingen inn at kravene til undervisningspersonellet er urimelige og at utfordringene blåses fullstendig ut av alle proporsjoner. Vær sjeleglad for at du slipper slike krav i din jobb.
Samtidig observerte jeg at de før nevnte lærerforeldrene mine – fire år etter at de gikk av med pensjonen – fortsatte å si ja til å undervise på voksenopplæringa, selv om det innebar tre timer daglig kjøring for å få det til. Og på toppen av det hele, medførte det trekk i pensjonen, tilsvarende det de måtte tjene på sin ekstra innsats.
På samme måte som med masochister, har de oppdaget en slags nytelse jeg åpenbart ikke har fått med meg. Uansett, er det på tide å løfte glasset for et lønnsoppgjør som omsider tilgodeså den utrettelige innsatsen.
«Man lærer, så lenge man lever», heter et gammelt ordtak. Eller som min far pleide å parafraserer: «Man lever, så lenge man er lærer».
