Helseplattformen, Midt-Norges kanskje største omstillingsprosjekt noensinne, er nå noen uker unna å se offentlighetens lys. Prosjektet har allerede rukket å bli både hyllet og slaktet – og begge deler kan vise seg å ha grunnlag i virkeligheten.

Enkelt sagt er Helseplattformen prosjektet som skal rydde opp i jungelen av dataprogrammer. I dag har sykehus, kommuner, fastleger og andre aktører et virvar av datasystemer. De kan ha ulike program for å løse like tjenester, og hver enkelt ansatte har i mange tilfeller en rekke ulike datasystemer man må forholde seg til. Dette krever mye opplæring, kan ha potensial for feil og er ressurskrevende å vedlikeholde. Andre problemer er at systemene i dag er gammeldagse, svært ressurskrevende og at de i mange tilfeller må suppleres med penn og papir.

Så er kanskje det aller største problemet i dag at ingen av systemene snakker sammen. Dermed aner ikke fastlegen hvilken beskjed du som pasient har fått på sykehuset – før informasjonen oversendes, i mange tilfeller fysisk. Det er ingen effektiv mekanisme for å samle informasjonen om en pasient – og dermed får verken pasient eller behandler oversikt over sin egen situasjon.

Helse Midt-Norge og Trondheim kommune er eiere og drivkrefter i prosjektet – som etter planen skal rulles ut gradvis. Men ingen vet fortsatt hva de får – og bare 38 av kommunene i Midt-Norge har så langt sagt ja. En rekke av dem som vender tommelen ned er i gamle Nord-Trøndelag. Stjørdal har vært blant de mest tydelige skeptikerne, og både de og nabo Meråker har nå lagt beslutningen på is. Lørdag kunne du i Trønder-Avisa lese at også Steinkjer-kommunedirektør Bjørn Kalmar Aasland er svært skeptisk. Han sier han per i dag vurderer risikoen som for stor – og beskriver kostnadene i prosjektet som «gedigne». I tillegg til Steinkjer og de andre kommunene, er det et stort poeng i saken at fastlegene selv er ansvarlige for hvilke datasystem de innfører. Man risikerer altså at uansett hva offentlig sektor velger, så blir ikke fastleger med.

Det er håpløst for utenforstående å vite om Aasland har rett i sine vurderinger – og det er også kjernen i diskusjonen. Ingen utenfor den indre krets i Helseplattformens organisasjon aner noe om hvordan det egentlig ligger an med prosjektet, hvilke funksjoner man får og ikke får, og hvor stor gevinst det kommer til å gi. Når man heller ikke aner hva regningen for verken innføringen eller den årlige driften av systemet vil komme på, gjør kommunene rett i å vente. Det er foreløpig ingenting som tilsier at Helseplattformen er bedre enn alternativene som vil komme fra andre deler av landet etter hvert – og hvis ordningen er langt dyrere enn kommunene bruker i dag, er det vanskelig å forstå hvorfor man skulle ha så hastverk med å hoppe på.

Helseplattformen skryter selv av et omfattende arbeid med å inkludere mange ulike stemmer tidlig i prosjektet, så behovene kunne kartlegges. De skryter også av hvor bra resultatet vil bli. Men organisasjonen kan neppe hevde å ha jobbet særlig grundig med å forankre prosjektet i kommuner som Stjørdal og Steinkjer. Kanskje er ikke det så rart, når St. Olavs hospital og Trondheim kommune utgjør en så stor andel av brukermassen – men direktører og konsulenter i Trondheim er håpløst naive om de tror både offentlige og private aktører ikke gjør sine egne vurderinger av hva som er fornuftig ressursbruk. For deres del får vi håpe de ikke har tatt trønderske kommuner for gitt i denne saken.