Gå til sidens hovedinnhold

Rita Otterviks tale ved 22. juli-markeringen

22. juli

I dag er det ti år siden bomben gikk av i regjeringskvartalet og terroristen gikk rundt på Utøya og drepte politiske aktive ungdommer. Ti år har gått. Det er for mange lang tid, mens det for andre fortsatt føles nært. Norge er et lite land, og vi har alle et forhold til denne dagen. Følelsen av uvirkelighet, redsel og sorg som mange kjente på denne grusomme, regnfulle julidagen har kanskje avtatt for de fleste, men behovet for å minnes de som ble drept og kampen for demokrati og mangfold er fortsatt like stor.

Når det snakkes om 22. juli kan man få inntrykk av at det rammet oss som om det var en naturkatastrofe. At det skjedde tilfeldig og rammet tilfeldig. Det gjorde det ikke. For 22. juli var en terrorhandling utført av en med høyreekstremt tankegods. Rettet mot Arbeiderpartiet og ungdom fra AUF. For å ramme nettopp dem og skremme dem fra politisk engasjement. Det kostet 77 liv, flere er skadet for livet og flere hundre etterlatte må leve med sorg og savn.

Vi som samfunn må anerkjenne at vi ikke har vært flinke nok til å snakke om hvorfor 22. juli skjedde. Vi har tatt debatten om politiberedskap, men ikke samfunnsberedskapen. Det gjelder politikere i alle partier, mediene, lærere og det gjelder oss alle. I forbindelse med denne tiårsmarkeringen har flere har tatt til orde for at vi må diskutere de politiske sidene ved 22. juli.

Hvorfor skjedde 22. juli? Hvordan kunne terrorangrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum for to år siden skje? Hvorfor aksepteres et hatefullt debattklima som gjør at spesielt unge mennesker og kvinner føler det vanskelig å ytre seg i det offentlige rom? Hvorfor godtar vi et offentlig ordskifte som gjør at folk vegrer seg for å delta i demokratiet? Hvorfor får det ikke konsekvenser for de som står bak?

Ekstra opprørende er det å høre overlevende etter terrorangrepene 22. juli fortelle om det de har opplevd av hets og trusler. Ordskifte har blitt hardere og mer ytterliggående. Det skremmer både unge og mennesker med minoritetsbakgrunn fra å delta i samfunnsdebatten.

Denne tiårsmarkeringen håper jeg fører til en debatt som gir positiv endring. At vi som samfunn våger å ta debatten om hvordan vi skal sørge for et demokrati der alle kan delta, at det å jobbe for mangfold ikke gjør at du må tåle drapstrusler og sjikane og at vi legger stor vekt på å lære av historien om 22. juli i skolens læreplaner.

På den måten kan vi sikre at nye generasjoner får reflektere rundt demokrati og toleranse i samfunnet. Og ikke minst at vi anerkjenner at det å bygge et trygt samfunn for alle ikke bare handler om antall politihelikopter, men om hvilke verdier vi bygger samfunnet vårt på for å inkludere alle.

Samtidig må vi ikke glemme at vi er mange som står sammen. Vi må sørge for at den politiske debatten reist av modige stemmer inn mot denne tiårsmarkeringen får bære frukter. Vi må lære av historien og vi må alle ta et større ansvar. Ansvar for å bygge de gode og sterke fellesskapene som inkluderer alle og som tar til motmæle mot hatefulle ytringer og trakassering.

Det er laget mye godt læringsmateriell og opplegg til bruk i skolene våre. Det å legge grunnlaget for at våre barn og unge lærer av historien og får en ballast som dyrker demokrati og fellesskap foran hat og ekstremisme er den viktigste jobben vi har fremover.

Vi vil ha en solidarisk by og land som har rom for alle. Da må vi stille opp og jobbe for det. Det fortjener Håkon, Gizem. Snorre, Rolf Christopher, Emil, Sondre, Aleksander og Lene Maria, og det fortjener de som utsettes for hat og trakassering i dag, og det fortjener fremtidens generasjoner.

Kommentarer til denne saken