Tirsdag kunne regjeringen og SV legge fram enighet om et revidert nasjonalbudsjett for inneværende år. Dokumentet er på mange måter spesielt. For dette er altså regjeringen Solberg sitt statsbudsjett for 2022, som et nytt rødgrønt flertall gjorde flere justeringer på i løpet av noen korte uker før jul, som man nå i praksis reviderer for andre gang. Tradisjonelt er det forholdsvis lite handlingsrom i slike budsjettrevideringer, særlig når alle premisser for budsjettet er lagt av forgjengere og politiske konkurrenter.

Likevel var det bygget opp en slags forventning til at både regjeringspartiene og SV skulle lykkes i å fylle denne saken med politikk. Det skyldes ikke minst at de tre partiene har brukt en måned på å bli enige i Stortinget. Når resultatet nå foreligger, må konklusjonen sies å være at årets reviderte nasjonalbudsjett ikke er særlig mer spennende enn dokumentet bruker å være.

Noen politiske endringer finner vi. Fjerningen av karensåret i arbeidsavklaringsordningen, økning i bostøtte og sosialstøtte og reversering av kutt i bistandsmidler er saker de tre partiene mener å ha lyktes med. Dessuten må jordbruksoppgjøret ses i sammenheng med revidert - fordi det også påvirker 2022-driftsåret for bøndene. Men revidert budsjett er og blir en justering, ikke noen politisk sammenhengende plan. Og i det bildet kan man undre seg over at ikke de tre partiene sa seg enige om å gjøre årets forhandlinger så korte og smertefrie som mulig.

Internt i alle de tre partiene kjenner man nok på en stor utålmodighet - fra egne velgere, medlemmer og aktive politikere. Når oppslutningen stuper, krisen i Europa og verden vokser, og norsk økonomi koker, er det ikke rart at ønsket om å produsere politiske resultater er stort. Da hadde det vært en fordel for de tre partiene å holde fast på at det er neste års statsbudsjett, ikke årets budsjettrevidering, som er den første store muligheten til å gjøre politiske endringer. Men ved å holde liv i diskusjonen om revidert i en måned, har man skapt en forventning om at de politiske resultatene skulle komme nå. Det er bare egnet til å skape skuffelse.

Og særlig vanskelig er det å forstå SV i denne saken. Partiet har kritisert både det opprinnelige statsbudsjettet og regjeringens revidering for å ta Norge i feil retning - men lever tydeligvis godt med at bistandsbudsjettet kuttes med 1,5 milliarder i stedet for 4 milliarder - eller at sosialstønaden justeres litt mer opp, men fortsatt langt unna det som ventes å bli prisøkningen.

Det er også direkte tafatt politisk at bensin- og dieselprisene har skutt i været bare i den måneden partiene har forhandlet, uten at man er villige til å foreta seg noe som helst for å dempe effekten dette har for svært mange, særlig i distriktene. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum, som er nyfrelst troende i markedsøkonomiens religion, holder hardnakket på at å hjelpe folk ved bensinpumpa vil presse både renta og kostnadene opp - som vil skade dem i det lange løp. Det er helt sikkert riktig, isolert sett, når man sitter i Oslo og regner på samfunnsøkonomien, men Vedum kommer ikke ifra at staten kunne prioritert å lette på drivstoffavgifter for å hjelpe tidenes drivstoffsjokk - og heller satt dem opp på andre felt.

At tre rødgrønne partier har sittet i en måned og forhandlet uten at bensinprisen kuttes med ett øre, framstår som en hån for alle nord for Sinsen-krysset. Det hadde Vedum vært den første til å kritisere, hvis han ikke selv satt med ansvaret.