Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I en tid med rekordlav arbeidsledighet i Trøndelag og landet ellers ser vi at det allerede er kamp om arbeidstakerne i en del bransjer. Dette vil spre seg til enda flere områder, og for distriktskommuner vil dette bli særlig utfordrende. Yrkeslivet er stadig mer spesialisert, og for at både næringsliv og kommuner skal ha tilgang på tilstrekkelig og riktig arbeidskraft de neste årene trengs det kraftige virkemidler.
Jeg tror en av de viktigste arbeidsoppgavene for lokalpolitikerne de neste årene blir å ta dette på alvor, og være med på å finne de virkemidlene som faktisk vil fungere. Dette handler om å sikre tilgangen på kvalifiserte folk, både i offentlig og privat sektor. Om vi ikke løser dette, risikerer vi at det offentlige ikke vil være i stand til å levere lovpålagte tjenester til innbyggerne, og at næringslivet i distriktene sakker akterut og mister både utviklingskraft og markedsandeler.
Vi trenger den desentraliserte strukturen for de videregående skolene i hele Trøndelag, og vi trenger linjetilbud som er tilpasset lokale behov. Trøndelag fylkeskommune har satset på de videregående skolene de siste årene. Nye og renoverte skolebygg er et tydelig bilde på det, sammen med yrkesfagssatsingen som begynner å vise sin effekt mange steder. Nå trenger vi også en lærlingplass-garanti, og ikke minst mer fleksible studieløp for å få enda fler ut i arbeid! Vi må erkjenne at den norske skolemodellen ikke passer alle, og at man kan bli en utmerket arbeidstaker og medborger selv uten å mestre alle sider ved den relativt rigide norske skolen.
Tiden der man sto i samme jobb og utførte tilnærmet samme arbeidsoppgaver et helt liv er forbi. Det spesialiserte arbeidslivets krav om videreutdanninger og kompetanseheving trenger et skikkelig svar fra universitets- og høgskolemiljøene i Trøndelag. Så langt mener jeg dette har uteblitt. Jeg mener disse miljøene i langt større grad må jobbe for å få på plass desentraliserte utdanninger som kan kombineres med et arbeids- og familieliv.
Det er fullstendig urealistisk å se for seg at en vanlig familiefar eller mor kan ta seg fri fra jobb i tre år, flytte på hybel og ta høyere utdanning for så å returnere til heimen. Vi trenger utdanningsløp som lar seg kombinere med å betale på huslån, gå på jobb og hente i barnehagen.
Dersom arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner spiller på lag mener jeg dette er fullt mulig å få til – men det haster. Veldig!