Vi snakker mye om overvåkning. Hvor går for eksempel grensen mellom overvåkning av en befolkning og forsøket på å beskytte befolkningen med overvåkningskamera? Bekymringer rundt statlig overvåkning snakkes det en del om. Men vi snakker ikke like mye om skjulte kamera plassert av enkeltpersoner for å overvåke oss når vi er på vårt mest sårbare.

NRK publiserte nylig en sak om «Nora» som helt tilfeldig oppdaget at røykvarsleren over senga i hybelen hun leide, ikke var en røykvarsler. Det var et skjult kamera.

«Nora» sin historie er langt fra unik. En stund tilbake så jeg dokumentaren «Stacy Dooley – filmet mot sin vilje» – som forøvrig ligger på NRK. Dooley drar til Sør-Korea hvor «molka» har blitt et utbredt problem. Molka er en ny form for sexforbrytelse i landet, hvor spionkamera brukes til å filme folk på soverom, toaletter og offentlige plasser, uten at de som filmes er klare over det. Disse filmene deles igjen ofte på internett.

I Sør-Korea omtales «molka» som en epidemi. I løpet av én dag kan titusener bli filmet uten å være klare over det. Spionkameraer skjules i stikkontakter, lamper, bamser, røykvarslere og TV-mottakere. Vanntette kameraer plasseres i dusjhoder.

I dokumentaren møter Dooley flere molka-ofre. Ei jente forteller hvordan kjæresten hennes hadde satt opp et skjult kamera og filmet henne mens de hadde sex. Han hadde skjult sitt eget ansikt, men ikke hennes. Slik fikk tusenvis av mennesker se henne på sitt mest sårbare. En situasjon hvor hun trodde hun var trygg. Dette er en vanlig molka-historie.

Det er også historien om jenta som ble snikfilmet av sin kollega i garderoben på jobb. Han hadde drillet et lite hull i veggen hvor han plasserte et kamera. Kameraet filmet hans uvitende kvinnelige kollegaer mens de skiftet klær og dusjet.

Molka er også snikfilming på toalett. Kamera skjules, og personer – særlig kvinner – filmes. Det er vanskelig å forstå hvorfor i all verden noen ønsker å filme andre mennesker gå på do. Likevel gjøres det. Også i Norge.

20. september i år ble et bibliotek i Telemark stengt fordi det ble funnet et skjult kamera på publikumstoalettet. En kommuneansatt hadde ni måneder tidligere plassert kameraet der. Ifølge Telemarksavisa er det teoretisk mulig at mange hundre mennesker har blitt filmet på dette toalettet – uten å vite det.

Også i Trøndelag har det vært saker med snikfilming. Tidligere i september kunne vi lese i Trønder-Avisa at en Innherredsmann hadde satt opp skjult kamera i dusjen og filmet sin ti år gamle stedatter. Politiet fant til sammen 50 stillbilder og sju videoer av stedatteren.

Skjulte kamera har blitt oppdaget i flere garderober, både på skoler, treningssentre og idrettsanlegg. Ofte kamufleres kameraene som knagger, men det finnes andre måter å snikfilme på. I et badeanlegg i Bergen ble nakne gjester filmet i garderoben gjennom en såpeflaske. En trener på Sunnmøre brukte både knagger, klokker og røykvarslere med kamera i, til å spionere på en rekke tenåringer. En stefar plasserte skjulte kamera i klokker, lamper og røykvarslere for å overvåke sin stedatter, blant annet på hennes soverom.

Denne typen overvåkning dukker opp i media med ujevne mellomrom og skaper ikke nødvendigvis det store samfunnsmessige engasjementet. Ved å gå dypere inn i snikfilmingstematikken er det urovekkende hvor mange tilfeller av snikfilming og ulovlig overvåkning som har blitt avdekket.

I tillegg finnes det så mange forskjellige muligheter til å overvåke andre mennesker på. Det er mulig å kjøpe spionkamera i alt fra røykvarslere, fjernkontroll, kulepenn, vekkeklokke, høyttalere, solbriller (?) og bilnøkler til kaffekopp-lokk (som du riktignok ikke kan ha varm drikke i).

Det er provoserende og frustrerende å tenke på at vi når som helst – særlig i garderober og andre intime settinger – kan filmes, uten at vi er klare over det. Som «Nora» som hadde et kamera like over senga si. Hun fortalte til NRK at hun ble sykmeldt som følge av røykvarslerkameraet og saken mot utleieren hennes. Hun følte seg ikke trygg.

Og det er ikke rart. Det er krenkende på det groveste, et overtramp som gjør det fullt forståelig at en kan bli paranoid i etterkant. Filmet noen meg når jeg gikk på do? Er den nattbordslampa virkelig bare en lampe? Er det en vanlig knagg, den som henger litt skjevt i garderoben?

«Noras» sak ble henlagt på bevisets stilling, fordi «det ikke har vært mulig å fastslå hvorvidt kameraet faktisk har vært i bruk». Det er trist. Snikfilming virker til å være et relativt utbredt problem som må tas på største alvor. Heldigvis ble den kommuneansatte i Telemark varetektsfengslet.

Det er ikke greit å filme mennesker uten tillatelse, og særlig ikke i intime settinger som i garderoben, i dusjen, på soverommet eller på do. Det er det åpenbart en del som sliter med å forstå. En slik type grenseoverskridende adferd må slås hardt ned på. Dersom ikke det skjer, er jeg oppriktig bekymret for at vi får et samfunn preget av bekymring rundt og frykt for å bli overvåket av våre medborgere. Et molka-samfunn.