Gå til sidens hovedinnhold

Rusmisbrukere må få hjelp, ikke straff, og de som bruker narkotika uten å skade seg selv eller andre, bør få være i fred

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dersom du har et rusproblem i dag, risikerer du dobbel straff. Ikke nok med at du har et alvorlig, behandlingskrevende helseproblem, som er straff nok i seg selv, men du får også bøter, fengselsstraff og et kriminelt rulleblad. Fordi du er syk. Du trenger ikke å kjøre i ruset tilstand, utøve vold eller begå tyveri for å bli kriminell. Du trenger bare å være rusavhengig.

Rusreformen tar sikte på å bøte på noe av dette. Forslaget som foreligger fra rusreformutvalget, går ut på at bruk, besittelse, kjøp og oppbevaring av narkotika fortsatt skal være ulovlig, men ikke lenger straffbart dersom det er snakk om mengder under visse grenser til eget bruk. I stedet for straff, må den som blir tatt med narkotika møte til en rådgivningssamtale. I saker som omhandler mindreårige kontaktes foresatte og innkalles også til rådgivningsenheten.

Dette må ikke misforstås som en oppfatning av at rus ikke er farlig. WHO anslår at rundt 10 % av dem som bruker ulovlige rusmidler, blir avhengige. Risikoen for å havne blant disse øker dramatisk hvis man er svært ung ved første gangs bruk, hvis man har andre psykiske lidelser og dersom man også bruker andre rusmidler. Mange går til grunne på grunn av rusmisbruk. Skadelig bruk av rusmidler skader ikke bare den som ruser seg, men det påvirker hele familier og vennekretser. Risikoen for avhengighet, psykiske problemer og kognitiv svekkelse er definitivt til stede ved bruk av rusmidler. Det bør alle som vurderer å prøve å røyke hasj, drikke alkohol eller sniffe kokain vite om.

Både forkjemperne og motstanderne av rusreformen er enige om at samfunnet har alt å tjene på å finne metoder som begrenser skadelig rusmiddelbruk, både når det gjelder lovlige og ulovlige rusmidler. Men hvilken metode er mest hensiktsmessig?

Premisset for å fortsette å ha lovgivningen vi har nå, må være at man anser at den fungerer som tenkt. Men Norge ligger på Europa-toppen når det gjelder overdosedødsfall, og bruken av flere typer narkotika har vært økende over tid. Det er med andre ord lite som tyder på at lovgivningen er spesielt effektiv.

Dessuten rammer dagens lovgivning urettferdig. Det er langt flere ungdommer på vestkanten i Oslo som har prøvd cannabis, enn på østkanten. Likevel er det mye større sjans for å bli tatt for det på østkanten enn på vestkanten. Har du lav sosioøkonomisk status, er risikoen for narkotikatiltale høy. Har familien din lite utdanning, har du syv ganger høyere risiko for å bli tatt av politiet, enn om familien din har minst fire års universitetsutdannelse. Og har du først vært i kontakt med politiet og rettssystemet, har du større sjans for å utføre andre kriminelle handlinger.

En innvending som har kommet mot rusreformen, er at det vanskeliggjør politiets forebyggende arbeid. Politiet kan blant annet inngå ruskontrakter, der ungdommer som blir tatt for f.eks. hasjbruk kan unngå straff og kriminelt rulleblad ved å gjennomføre samtaler og rustester. Den praksisen kan ikke fortsette som før dersom bruk og besittelse av narkotika avkriminaliseres. Problemet med ruskontraktene, er at de som har det verst, og ikke klarer å slutte med rus, ender opp med å bli straffet likevel, selv om det fungerer for noen. Jeg ser ingen grunn til at tilbud som dette ikke kan organiseres for eksempel i helsetjenesten, for de brukerne som kan ha effekt av det.

Politiet har et viktig ansvar for kriminalitetsforebygging – men det bør være mange som har prøvd å hjelpe, før politiet blir riktig instans. Foreldrene, læreren, helsesykepleieren på skolen, det er mange i ungdommens nære krets som i utgangspunktet er bedre egnet til å hjelpe en ungdom som sliter med rus, enn politiet. I tillegg vet vi at kontakt med politiet og justisvesenet øker risikoen for senere kriminell atferd, blant annet fordi det forsterker en kriminell identitet. Om man skulle være bekymret for hvordan ungdom i risikosonen ser på politiet, innbyr ikke akkurat det å bli tvunget til å strippe foran politiet, for å få undersøkt kroppens hulrom i jakt på narkotika, til tillit.

Sosial støtte, meningsfulle aktiviteter og god tid er nøkkelfaktorer for å lykkes med rusbehandling. Det beste stedet for å oppnå et godt liv uten skadelig bruk av rusmidler, er ute i samfunnet, i normale, sunne omgivelser. Ikke i fengsel, eller under trusselen om straffeforfølgelse. Det er dessuten godt kjent at frivillighet og brukermedvirkning har stor betydning for hvorvidt helsehjelpen som gis lykkes.

Det at rundt ti prosent av de som bruker ulovlige rusmidler blir avhengige, innebærer at de aller, aller fleste ikke blir avhengige. Hvem er så disse? Kjente mennesker, som NATOs generalsektretær Jens Stoltenberg, har innrømmet hasjbruk tidligere i livet. Det finnes nok også en rekke suksessfulle mennesker som på nåværende tidspunkt bruker ulovlige rusmidler for nytelsens skyld, som av forståelige grunner ikke står frem med det. Man kan også spørre seg om Stoltenberg ville oppnådd det han har gjort, dersom han i ung alder ble straffet og fikk et kriminelt rulleblad. Jeg tør å påstå at dersom han hadde blitt det, ville vi gått glipp av hans ressurser, som samfunnet har nytt godt av i mange år. Det er ikke unikt for Stoltenberg.

For ordens skyld: jeg synes i utgangspunktet ikke spesielt synd på oppegående, friske mennesker som røyker hasj. De vet at de tar en sjanse når de benytter et ulovlig rusmiddel. Men spørsmålet er, rent samfunnsøkonomisk, er det egentlig hensiktsmessig at de blir tatt og straffet? Noen kan miste jobben, andre kan bli tvunget til å bytte utdanningsretning, man kan miste muligheten til å besøke enkelte land og den psykososiale belastningen av å bli dømt for brudd på straffe- eller legemiddelloven kan være stor.

Dagens regelverk bidrar til stigmatisering av rusmisbrukere, og reduserer deres alvorlige helseproblem til et spørsmål om deres (manglende) evne til å følge lover og regler. Flere opplever å bli mistenkeliggjort og dårlig behandlet av helsepersonell, som følge å ha blitt tatt for rusmiddelbruk. I tillegg vet vi at kriminalisering av narkotika øker terskelen for å søke hjelp, også i akutte situasjoner, som overdoser, fordi brukerne er redde for at politiet skal involveres.

Vi må bruke skattebetalernes penger der de nytter mest. Det betyr at rusavhengige må få helsehjelp, ikke straff, og det betyr at de som bruker narkotika, men som ikke utgjør en fare for seg selv eller andre, må få være i fred.

Kommentarer til denne saken