Erik Møse, som i sin tid var dommer i rettsoppgjøret etter borgerkrigen i Rwanda, er av FN oppnevnt til å lede arbeidet med å undersøke påstander om krigsforbrytelser i Ukraina. Rett før helga ble det klart at kommisjonen som Møse leder mener de allerede nå kan konkludere med at russiske styrker har begått svært grove krigsforbrytelser.

Opplysningene som Møse formidler er rystende og føyer seg inn i rekken av noen av de groveste fortellingene fra Andre verdenskrig. FN-kommisjonen mener de har bevis for at regulære, russiske styrker har gjennomført voldtekt og tortur av barn, enkelte helt ned mot fire år. De har avdekket et stort antall grove overgrep mot sivile og militære fanger – i et omfang som ikke lar seg avfeie med at det er isolerte hendelser som enkeltpersoner står bak.

Dessverre kommer ikke opplysningene overraskende. De siste månedene har det dukket opp bekreftede videoer og bilder tatt av russiske styrker som viser mishandling av fanger. I midlertidige gravsteder i okkuperte områder er det avdekket et stort antall døde som var bakbundet i dødsøyeblikket. Mange har spor etter en «voldsom død», for å sitere erfarne etterforskere.

Fra russisk side blir det jevnlig fremmet påstander om at ukrainske styrker begår overgrep mot russiske krigsfanger. Møse bekrefter at kommisjonen har kommet over slike eksempler, men sier at det dreier seg om et lite antall tilfeller. Overgrep begått av de to sidene kan derfor verken sidestilles eller sammenlignes.

Som nabo med Russland er vi nødt til å ta inn over oss det som skjer – og ha et bevisst forhold til hvordan vi skal forholde oss til landets brutalitet i fortsettelsen. Etter Andre verdenskrig brøt staten som var ansvarlig for overgrepene sammen, noe som førte til et totalt og altomfattende juridisk og moralsk oppgjør med alt fra folkemord til forbrytelser mot menneskeheten. Ut av ruinene vokste en ny, demokratisk vesttysk stat fram. I øst, i det som ble DDR, fikk vi ikke et tilsvarende moralsk oppgjør. Det sørget den sovjetiske okkupasjonsmakten for. Først etter murens fall og DDRs innlemmelse i resten av Tyskland ble denne delen av landet omfattet av det ikke-juridiske oppgjøret.

Russland kommer med all sannsynlighet til å bestå med et regime som ikke kommer til å ta avstand fra forbrytelser begått av egne soldater i Ukraina. Tvert imot må vi forvente at myndighetene i Moskva vil avvise og benekte alle anklager, og motsette seg ethvert rettslig etterspill. Oppgjøret, som vil være nødvendig for å kunne gå videre, vil trolig aldri komme.

Når krigen på ett eller annet tidspunkt tar slutt – om ikke annet, så i form av en våpenhvile – må Norge ta vanskelige valg om hvordan vi skal forholde oss til naboskapet. Det blir etter vår mening umulig å gå tilbake til den normaltilstand som hersket før krigen brøt ut. Det var krevende nok etter annekteringen av Krym og den russiske deltakelsen i krigen i Donbas-området, men dette kunne sammenlignes med andre konflikter om land og rettigheter i flere deler av verden. Etter krigen som nå raser og de uhyrligheter som avdekkes, blir dette annerledes.

Russland har misbrukt omverdenens tillit gjennom en klart folkerettsstridig krig som har til hensikt å utrydde en av Europas mest folkerike nasjoner fra kartet. De grove overgrepene som russiske styrker begår kan ikke avfeies som enkeltstående tilfeller. Vi blir nødt til å ansvarliggjøre Russland dersom russiske myndigheter selv ikke tar ansvar. Det betyr at tilliten og åpenheten vi har møtt Russland med, ikke kan videreføres før det kommer ekte og vidtrekkende endringer i det russiske samfunnet.