Gå til sidens hovedinnhold

Så galt kan det gå, når tilliten svikter

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tilliten til hverandre er selve fundamentet i den norske modellen. Når den svikter, kan det gå som det nå har gjort i forholdet mellom norsk fotball og myndighetene.

Den pågående konflikten rundt landslaget handler ikke primært om hva som gjelder for den som er havnet i karantene, om hvem som har rett; UEFA eller norske helsemyndigheter (eller politiske myndigheter?), om det er bedre at spillerne returnerer til klubbene i rutefly, eller samlet på et charterfly, eller om hvem som har mest rett; smittevernmyndighetene i Oslo eller statsråden? Eller for den saks skyld; myndighetene i Norge, Romania eller Østerrike?

Dette handler utelukkende om at partene ikke evner å få til en fornuftig dialog. Idrettsledere kan ikke nøye seg med å kunne sin idrett (hvilket de for tiden heller ikke gjør), de må også være politikere. Og politikere som skal samhandle med idretten, må naturligvis kjenne det idrettslige landskapet.

Og fremfor alt: Partene må snakke godt sammen i hverdagen.

Vi har hatt mange betydelige idrettsledere her til lands; Rolf Hofmo, Ola J Bangstad, William Engseth, Hans B Skaset, Sverre Seeberg, Eldar Hansen, Bjørge Stensbøl, Per Omdal, for å nevne et tilfeldig utvalg. De kom alle fra idretten, selvfølgelig (hvilket ikke er så selvfølgelig lenger), og de kunne politikken. Noen av dem kom til og med derfra også. På det grunnlaget snakket idrettslederne og politikerne godt sammen.

Vi har til og med hatt statsråder som hadde idretten under huden, men her skal vi være forsiktige med å nevne navn, for det er så vidt få som kvalifiserer. Den mest kyndige stiller ikke lenger til valg for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag.

Norges Fotballforbund gjorde helt rett da Lise Klaveness ble hentet inn fra mammapermisjon. Hun kan fotballen, hun kan politikken og som jurist kan hun lese regler og forordninger. Hvis noen kunne reddet situasjonen, var det hun. Hun kom godt, men hun kom for seint.

I stedet endte det i en ulykkelig situasjon for norsk landslagsfotball, for vi kan vel alle være enige om at det er pussig at Norge er det eneste landet i Europa som ikke kan spille landskamper? Som nordmenn kan vi naturligvis søke i trøst i Ibsen: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene», og det vil jo passe til vår posisjon som utenforland i Europa, men det er vel ikke helt i pakt med Høyres idealer, og vi må dermed anta at det ikke var Bent Høies mål å sørge for at vi fortsatt står utenfor.

Det er lov å diskutere om det er riktig å spille fotball, «midt i en pandemi», men det er også et mål å holde mest mulig av kulturen og næringslivet i gang, og fotball på dette nivået er begge deler. Selv under krigen drev vi illegal idrett, og det er enighet om at det var et lite bidrag til å holde motet oppe i en tid som var mange, mange ganger verre enn det vi utsettes for nå.

Med andre ord: Det gikk galt, og den som mest eier problemet, som det heter nå for tiden, er norsk idrett, denne gang ved norsk fotball. Det er trist, men det er dessverre sant: Idretten kan takke seg selv, fordi det åpenbart ikke er en jevn, god dialog med myndighetene, og den som lurer på om idretten kunne gjort noe med det, kan minne seg selv om hva som skjedde på sist idrettsting.

Berit «jeg vant, jeg vant» Kjøll ble valgt som toppleder, for blant annet å sørge for fornuftig myndighetskontakt. Det er hennes jobb å samordne idrettens interesser i den helt ekstraordinære situasjonen, som akkurat nå handler om blant annet håndball-EM, skirennene på Lillehammer, fotballkamper på Bryne, i Romania og Østerrike

Det er hun som burde samlet særforbundspresidentene, og sørget for at idretten fremstår som én organisasjon og med troverdighet i forhold til myndighetene. Ikke siden 1945 har idretten hatt slikt behov for en kompetent ledelse.

Det er trist at idretten valgte som den gjorde.

Kommentarer til denne saken