Bildet av den russiske krigsmaskinen slår sprekker. Ukraina kan faktisk vinne krigen – også militært. Det gjør forskere og militære strateger nervøse.

For etter hvert fryktelig mange år siden, i de første perioden jeg jobbet i Forsvaret – i siste halvdel av 1980-tallet – satt jeg en hel dag sammen med Albert Henrik Mohn, Norges første krigskorrespondent. Mohn startet karrieren i BBC under Andre verdenskrig og da jeg møtte ham nær 50 år etter krigens slutt, var han midt mellom to perioder i Afghanistan – under den sovjetiske okkupasjonen av landet.

Mohn var en av de første journalistene i verden som skrev om Osama bin Laden – og han var produktiv helt til sin død i 1999. Forfatterskapet spente over alt fra klassisk konfliktjournalistikk til noveller og diktsamlinger. Han hadde 30 reiser inn i Vietnam under krigen og reiste over 20 ganger inn og ut av Afghanistan under den sovjetiske perioden.

En av mange ting jeg fortsatt husker fra dette møtet, er hans beskrivelse av russiske soldater – som han åpenbart hadde umåtelig stor respekt for. «Russerne spiser gress dersom de må», var en av spissformuleringene han serverte. Han underbygget dette med at offerviljen blant russere flest overgikk langt hva man ville finne i Vesten. Men i Afghanistan strakk den ikke til. I møte med langt dårligere utrustet og elendig organiserte stammekrigere led russerne så store tap at de etter ti år trakk seg ut.

Han var ikke det minste i tvil om hvorfor. Han så det samme i Afghanistan som han hadde sett i Vietnam og i Midtøsten. Den som kjemper en krig som oppleves eksistensiell, har den høyeste moralen. Føler man at det ikke lenger er noe å tape, vil det ofte være fienden som taper. Fordi den man kjemper mot, vil ha som grunnholdning at man gjerne kan tenke seg å komme levende ut av situasjonen.

Den meritterte krigsreporteren og forfatteren brukte krigen mellom jødene og araberne i det britiske mandatområdet etter FNs vedtak om å dele mandatet i en jødisk og arabisk del i 1947 som eksempel. Den jødiske befolkningen talte omkring 700.000 – og var på alle mulige vis den arabiske siden underlegen, hvor den Arabiske legion – britisk trent, organisert og i hovedsak ledet – ble regnet som Midtøstens uten sammenligning sterkeste militære styrke. Den jødiske befolkningen var tredelt: Den opprinnelige palestina-jødiske befolkningen i området, enkelte med tilstedeværelse tilbake til bibelsk tid – andre som i sin tid hadde flyktet fra den spanske inkvisisjonen på 1400-tallet, var grunnleggende pasifistisk innstilt, og dertil negative til tanken om å reetablere en jødiske stat, fordi de oppfattet ideen som blasfemisk. Deretter var det sionistiske innvandrere fra i hovedsak Øst-Europa etter 1870 – og til slutt overlevende fra konsentrasjonsleirer og mennesker som hadde flyktet fra tyskokkuperte områder under krigen. Befolkningen hadde ikke et felles språk, ingen felles kultur og delvis ingen felles historie i moderne tid – og de levde i stor grad helt adskilt fra hverandre, i egne landsbyer og kvartaler i de større tettstedene. Militært sett var de få i antall, dårlig utrustet og elendig organisert, ledet av stort sett sivile amatører. På det såkalte «papiret» var krigen over før den hadde begynt.

Likevel vant den jødiske siden – og erobret betydelige landområder, som ble til det Israel som eksisterte fram til seksdagerskrigen i 1967. Mohn, som hadde vært mye også i denne urolige regionen gjennom flere kriger, var overbevist om at den jødiske siden vant fordi det hersket en følelse av at dersom de tapte, så var alt tapt – for alltid. Frykten for et nytt folkemord og nye pogromer gjennomsyret dem. Denne høyst forståelige frykten ble eltet sammen med historiene fra de romerske massakrene på 70-tallet og den etniske rensingen på 130-tallet – og samlet til en forståelse av at man sto ved et historisk veiskille: Overleve som individer og gruppe – eller bli utslettet for alltid.

Vi kan slå fast som sikkert at Vladimir Putin var overbevist om at krigen i Ukraina ville være over i løpet av noen få dager. Hans narrativ om Ukraina som en russisk region befolket av russere som ikke hadde noe ønske om et selvstendig, vestvendt Ukraina, kan vel så gjerne ha speilet hans egen overbevisning som det var tom propaganda. Det begynner å sige ut historier fra russiske soldater som viser at de trodde de ville bli mottatt som helter når de krysset grensen. At Ukraina ville falle sammen fordi landet var undertrykket av en fascistisk grupperinger innsatt av USA og NATO for å svekke Russland. Stadig flere fortellinger de siste dagene vitner om at russiske unggutter er sjokkert over den massive motstanden de har møtt. Moralen synes lav – noe som bekreftes også av vestlige etterretningskilder. De opplever ikke at de har noe å kjempe for – at dette ikke er deres krig. Fortellingen de ble fôret med før de krysset grensen stemmer rett og slett ikke med virkeligheten de opplever i felten.

Ukrainerne kommer ikke fra noe folkemord – men de har i nyere tid friskt i minne grove russiske overgrep og massedrap. Det er ikke mange ukrainere som ikke har slektninger som ble offer for russernes brutale hevn over ukrainernes forsøk på å etablere en egen stat i skyggen av revolusjonen i 1917. Mellom halvannen og to millioner mennesker ble regelrett sultet i hjel – fordi matkornet ble konfiskert og sendt til Russland. De fikk eiendommer og verdier beslaglagt, og de opplevde at de nye sovjetiske makthaverne tvangsflyttet russere inn i landsbyer og områder som ble stående tomme etter at de ukrainske innbyggerne enten var omkommet av sult, eller hadde flyktet.

Verden har strengt tatt ikke hatt noen mulighet til å finne ut hvor reell og sterk følelsen av ukrainsk selvstendighet er – før de siste to ukene. Nå vet vi. I den grad offervilje og forsvarsvilje skal brukes som bevis for et folks rett til å overleve nasjonalt, så må vi kunne slå fast at ukrainerne har overoppfylt. Hele samfunnet er mobilisert mot den russiske invasjonen. Begrepet «totalforsvar», som var bærende også i norsk forsvarstenking fram til 1990-tallet, utfolder seg i praksis. Alt av ressurser – hva nå de er militære eller sivile, er mobilisert i kampen. Titusenvis av ukrainere som var bosatt i utlandet da krigen kom, har returnert og meldt seg til krigstjeneste. Andre har reist hjem for å melde seg til tjeneste som sykepleiere, leger, organisatorer, ingeniører, informasjonsfolk ... Menn mellom 18 og 60 får ikke passere grensen fordi de er i mobiliseringspliktig alder. De kunne likevel forsøkt å omgå forbudet og rømme landet for å redde seg selv, men forbausende få har valgt denne utveien. Selv om de helt sikkert er både redde og like glad i livet som de fleste av oss, velger de fleste å bli i hjemlandet for å delta i kampene.

Mot en slik fiende trengs massiv militærmakt for å kompensere forskjellen i kampvilje og moral. Det virker det ikke som russerne har. Iallfall ikke i øyeblikket.

Den russiske hæren virker dårlig trent, dårlig organisert og dårlig ledet. Det har vi sett tidligere i historien – både i starten av Første og Andre verdenskrig. Den daværende Røde armé var rasert etter Josef Stalins brutale utrenskninger på 1930-tallet da Tyskland angrep i 1941. Kompetansen lå i all hovedsak i generasjonen som hadde gått inn i hæren og marinen under tsaren. De var stort sett enten drept eller sendt i Gulag. Men russerne omorganiserte seg og slo nådeløst tilbake. Fordi de eide den moralske siden av historien. Ny kompetanse ble oppbygd – på rekordtid, og med massiv militærhjelp fra USA, blant annet i form av maskiner for å bygge en effektiv sovjetisk militærindustri – ble virkeligheten omskapt.

Alt tyder på at Putin må bombe Ukraina til støv dersom han skal vinne. Spørsmålet er om han har konvensjonelle kapasiteter til å gjennomføre. Og om han har vilje til å bruke «total» våpenmakt mot ukrainske storbyer.

Så langt tyder absolutt ingen ting på at det russiske regimet sitter utrygt – selv om det kan være lov å håpe. En Putin som overlever krigen og som evner å trekke lærdom av det som har skjedd, kan bli farligere for omverdenen enn den presidenten som beordret invasjonen av nabolandet. For én ting er iallfall sikkert: Han har nok innsett at det ikke lenger er noen vei tilbake til et normalt forhold til Europa og andre vestlige land. Fra det hjørnet han har malt seg inn i kan han utvikle seg til å bli en Stalin i vår tid. I så fall er det bare å vente på fortsettelsen.