I disse dager er det fem år siden FNs generalforsamling vedtok bærekraftsmålene. Disse 17 målene er universelle og utgjør en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

I Kunnskapsløftet er det samfunnsfaget som tar opp i seg de fleste verdiene FN fremhever. Faget skal bl.a fremme likestilling, grunnleggende menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse. Derfor har faget en viktig plass i skolen.

Men samfunnsfaget får for lite politisk oppmerksomhet, og sliter med manglende satsing og interesse fra politikernes side. Den gis heller til norsk, engelsk og matematikk, fag som de siste årene har vært prioriterte satsningsområder. Dette er viktige fag, men når noe kastes lys på, faller samtidig noe annet i skyggen. Et av de tapende fagene er nettopp samfunnsfag.

Faget er heller ikke obligatorisk i den femårige grunnskolelærerutdanninga, men består som valgfag og frivillig fordypning for studentene. Da blir det tilfeldig hvor mye samfunnsforståelse nyutdannede lærere har når de begynner sin yrkeskarriere.

For å ivareta Norges forpliktelser i forhold til bærekraftsmålene må de kompetansene og verdiene som samfunnsfaget ivaretar styrkes, både i lærerutdanninga og i skolen.

De humanistiske fagenes rolle i samfunnsutviklingen og i verdiskapingen er sterkt undervurdert. Stadig flere yrker krever kritisk tenkning, evne til kommunikasjon og forståelse for kulturelle forskjeller.

For å oppfylle bærekraftsmålene må man forstå hvordan den fysiske verden henger sammen og hvilke muligheter og begrensninger vi mennesker har til å gripe inn. Bærekraftsmål handler både om humanistiske og naturvitenskaplige fag.

Bærekraftig utvikling er ett av tre tverrfaglige temaer i Fagfornyelsen. Det er i samspillet mellom realfag, samfunnsfag og praktisk-estetiske fag at elevene får mulighet til å forstå og engasjere seg i de globale utfordringene som bærekraftsmålene konkretiserer.

Men da trenger vi lærere som kan forklare fattigdomsproblematikken og konfliktene i Midtøsten, årsakene til flyktningkrisen på Lesvos og årsakene til terrorangrepet mot Charlie Hebdo og «Brexit» i Storbritannia, – som kan reflektere sammen med elevene om hvordan velferdssamfunnet og arbeidslivet fungerer og endres, – som kan diskutere miljøutfordringene og mulige løsninger på dem, og ikke minst lærere som kan diskutere rasisme og hatprat med elevene.

Utdanning har de siste ti-femten årene blitt sett i lys av en sterk nytte-tenking. Politikernes «målehysteri» har dreid oppmerksomheten mot ferdighetsfag som norsk, engelsk, matematikk og naturfag. Gjennom PISA og nasjonale tester har elevenes prestasjoner blitt redusert til score, som i begrenset grad har kommet den enkelte elev til gode. Tall og statistikk fra slike tester har ukritisk og selektivt blitt tatt i bruk for å legitimere ulike politiske læringssyn.

Har Fagfornyelsen og innholdet i de nasjonale læreplanene fått et større verdiperspektiv og er våre forpliktelser til FN og bærekraftsmålene godt nok ivaretatt? (Arbeid for fred, gjensidig respekt og miljøhensyn står helt sentralt her).

Og har den kortsiktige nytte- og målbarhetstenkningen blitt erstattet av et mer helhetlig, langsiktig læringssyn?

OECD, som står bak PISA-testene, har en markedsliberal agenda, som ikke er forenlig med formålsparagrafen i Opplæringsloven. Derfor bør OECD som premissleverandør for norsk skole opphøre.

I arbeidet med fremtidas skole må vi forhindre å skape ei utdanning som ensidig sikrer økonomisk vekst. Det er bærekraftig utvikling som må få økt fokus, ikke økt forbruk. Og innen ti år skal bærekraftsmålene være nådd .