Kommunesenteret Sandvika har vel 100 meter fortau og rundt dobbelt så mange innbyggere. Stedet er sentrum i Lierne, Trøndelags største kommune målt i areal.
Her, flere mil innover i skogen fra Grong mot svenskegrensa, er det to nasjonalparker, skogbruk, brunbjørn, reinsdyr, et kjent lefsebakeri og menn med skyggelue som hogger ved.
Pallevis med villmarkspanel og skifer
De få husene i sentrum ligger på sjenerøse tomter omgitt av lyng og storvokste grantrær. Det er som om vi er midt ute på en rydning i skogen der noen tilfeldigvis har valgt å bosette seg. Langs hovedveien mellom bygningene og den mørke innsjøen er det verken fortau eller sykkelsti.
Ikke at det er noe stort problem. Det er ikke mye trafikk i Sandvika. Dette er uten tvil Trøndelags svar på Twin Peaks.
Nybyggene i sentrum bærer preg av en egen arkitektonisk stilart. En slags krysning mellom hyttefelt, folkeeventyr og steinutsalg. Fasadene med sine brede trebord er naturgrå eller malt i mørke fargetoner.
Overalt, både på veggen og bakken, ligger støvgrå skifer. Du skulle tro at Lierne var en fjern fetter av Oppdal, men her har ikke skiferbonanzaen gått like langt.
Ett av de mest ekstreme eksemplene er tre klosser med ulike vinkler, farger og materialer nede ved innsjøen.
Det ser ut som tre ulike bygninger som har kollidert og på mirakuløst vis blitt ett. Komposisjonen består av fasadeskifer, grå skiferplater, rødt blikk, brunt villmarkspanel og koksgrå takpapp. En pizza bli ikke nødvendigvis god fordi du slenger på alt fyllet du liker. Enkeltdelene kan være en smaksopplevelse i seg selv, men sammen blir de en salig blanding av smaker som ikke passer sammen.
Elegant nøkternhet
Da er rådhuset langt mer harmonisk. En enkel bygning fra rundt 1980 med slakt saltak inspirert av sveitserstil. Den hvitpussede muren og brune treet står fint sammen. På fasaden er det hektet en rotunde med grått trepanel, som rommer nasjonalparksenteret.
En enkel flerbruksbygning, signert Arkitektkontoret H2, med utstilling og et mini-auditorium i ett. Nøkternt og praktisk, slik det sømmer seg en liten kommune. Kommunehuset stiller ikke med bemannet resepsjon, men kan derimot by på egen skytebane.
Parken utenfor er, i typisk Lierne-stil, omkranset av skiferblokker og minner mer om natur enn opparbeidet park. Mellom kampesteiner og bjørketrær står plansjer med info om stein og planter. Men alle som går forbi spankulerer i en bue rundt området.
Av en eller annen merkelig grunn er det ikke laget en sti som gjør det mulig å flanere gjennom parken. Den er en blindvei, så alle som skal noe sted går på den brede bilveien utenfor.
Til tross for at Sandvika ikke har noe torg, så mangler det ikke på steder å sitte. Overalt er det massive trebenker som bare venter på et storinnrykk fra turister og andre besøkende. På Dr. Brønns plass er det hengt opp et skilt som må være laget med svipennen til et gigantisk troll.
Ikke bare pizza med bernaise
Sentrum i Lierne skiller seg også ut når det kommer til utvalget av mat. Det gir en ekstra god grunn til å stoppe her. Andre steder i landet er det den samme gamle pizzaen med familieskinke og løvbiff uten salat. I Lierne har de utviklet sin egen hurtigmat basert på lokale råvarer og produkter. På Sandvikas eneste spisested Liverten servers Libab, Liernes nytolkning av kebab, i lokal lefse med reinsdyrkjøtt og tyttebærdressing.
Dette er et duggfriskt pust sammenlignet med den allestedsnærværende spekematen og den altfor tunge rømmegrøten som tilreisende på rundtur i Norge blir proppet fulle med.
Det som derimot er tragisk, er at den gamle skolen i sentrum forfaller. Sammen med den beskjedne trekirken med sine sjarmerende fargesetting i rødt og oransje er gamle Stortangen skole Sandvikas beste bygning. En bygning med nydelig 50/60-talls fargepalett med sterke grønn-, rød- og gultoner malt på stramme fasader med eviglange vindusbånd delt opp i nisjer. Det er bare synd kommunen har punktert de sammenhengende vinduene med gresselig triste lagerporter og dører som må være kjøpt til spottpris på Byggmax.
Da Sandvika fikk nytt skolebygg i 2013 gikk denne gamle skolen ut av bruk. Argumentet for nye skole var blant annet at den gamle var nedslitt.
Hvorfor var den det? Kanskje fordi kommunen ikke vedlikeholdt eller satte i stand bygningen. Nybygget litt lenger opp i veien har uansett ikke i nærheten av samme kvalitet som gamleskolen. I et kommunesenter med såpass få anlegg med arkitektonisk verdi er det helt utrolig at skolen ikke tas bedre vare på.
Halvhjertet byggeskikk
Det er merkelig at den historiske bebyggelsen i sentrum ikke er mer verdsatt. Spesielt på et sted der både politikere, byråkrater og næringsdrivende ser ut til å dyrke det lokale særpreget. Og hvor det attpåtil er så synlig i sentrum. Lierne har ikke bare sett til byer som Steinkjer og Trondheim eller til det forspiste veikrysset Grong, men prøvd å ta utgangspunkt i noe av det lokale som finnes fra før.
Den nye byggeskikken blir for halvhjertet med sitt virvar av skifer og villmarkspanel, men tanken om en helhet er god, dog ikke helt ny. I nasjonalparkkommunen Lom ble det allerede på 1960-tallet stilt strenge krav til at nybygg i sentrum skulle tilpasse seg omgivelsene.
Det kan fort bli litt mye folkemuseum med alle sine brunbeisede trefasader og slake saltak, men det har skapt et attraktivt sentrum. Sandvika har allerede steder det er verdt å besøke.
Få også på plass noen flere turstier langs vannet og ta i bruk de gamle bygningene i sentrum. Da blir Sandvika et sted befolkningen bruker og der enda flere tilreisende stopper. Da snakker vi særpreg!