Jan Tore Sanner har nok til hensikt å bremse angrepene på en utsatt olje- og gassnæring, men risikerer samtidig å bryte opp en av norsk politikks eldste - og sterkeste - allianser.

Helt uventet varslet regjeringen i dag at de akter å gjøre store endringer i oljeskatten fra neste år. – Omleggingen vil gjøre skattesystemet for olje- og gassvirksomheten bedre tilpasset utviklingen på norsk sokkel i årene fremover. Endringene vil innebære at skattevilkårene blir strammere og virker mer nøytralt på investeringene, skriver finansminister Jan Tore Sanner i en pressemelding.

Stein Lier-Hansen i NHO-forbundet Norsk Industri hjelper med å oversette dette til norsk: – Dette er et grep for å forberede Norge på at oljealderen går mot slutten. Dette vil bremse leteboringen, sier han til VG.

Endringene er mildt sagt oppsiktsvekkende, for de er en 180-graders omvending fra fjorårets svært rause oljekrisepakke. Mens klima er blitt valgkampens store kampsak og MDG opplever et gjennomslag i den offentlige debatten de aldri før har hatt, svarer regjeringen med å foreslå moderate, men betydelige innstramminger. Midt i en valgkamp, og åpenbart i noe hast.

Disse innstrammingene må sies å være en stor seier for Venstre i regjering, og for miljøbevegelsen generelt. Ikke fordi de akkurat medfører noen oljestans - tvert imot har olje- og energiminister Tina Bru (H) sine ord i behold når hun påpeker at disse endringene vil gi forutsigbarhet for selskapene på norsk sokkel i lang tid - men fordi de illustrerer hvor langt premissene for debatten om norsk olje- og gassvirksomhet har flyttet seg på ganske kort tid.

Trinn for trinn har det jeg vil kalle den norske olje-eksepsjonalismen forfalt. Med olje-eksepsjonalismen sikter jeg til den lenge rådende ideen om at norsk olje- og gassvirksomhet svever i en egen sfære, fri for ansvar for klimagassutslipp, og viktigere: Fri for de rammebetingelsene alle andre næringer alltid har måttet forholde seg til. Det norske oljeskattesystemet har riktignok medført en høy oljeskatt for selskapene på norsk sokkel, men har til gjengjeld vært svært så raust utformet.

Spesielt har leterefusjonsordningen og den såkalte friinntekten gjort det svært lønnsomt å både lete etter olje og gass på, og investere i, norsk sokkel. Ordningene har lenge blitt kritisert for å bryte med idealet om et nøytralt skattesystem, eller forklart på norsk: Skattesystemet har dyttet investeringer vekk fra andre sektorer, og over i olje og gass.

Det kan gi mening om en ønsker å bygge opp en ny industrisektor og sikre nye, store investeringer, men i møte med klimakrise og med utsikter til en verden med (får vi håpe) langt mindre behov for olje og gass, er det ikke sikkert det lenger er særlig lurt. Det er dette regjeringen nå tar konsekvensene av, samtidig som de håper å dempe kravene om mer dramatiske grep på norsk sokkel.

Inntil nå har olje-eksepsjonalismen stått sterkt: Da Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen i forrige valgkamp luftet ideen om å stramme inn leterefusjonsordningen, ble det kaos, og LO-forbundet Industri Energi gikk rett i angrep. Forslaget ble lagt dødt etter kort tid.

For få år siden ville nemlig en slik omlegging vært helt utenkelig. Her bør jeg for ryddighets skyld opplyse om at jeg snakker av erfaring. Men den gang jeg selv kranglet om disse sakene i Stortinget var det ærlig talt ganske umulig å se for seg at olje og gass-alliansen mellom Arbeiderpartiet og Høyre noen gang ville bli brutt.

Og nå - og svært overraskende - er plutselig en av norsk politikks viktigste enigheter kanskje historie. Jeg skriver kanskje, fordi vi ennå ikke helt vet hvordan Arbeiderpartiet stiller seg til regjeringens forslag.

Men nå haster det for Arbeiderpartiet å ta steget og ta stilling. Mange i LO-forbundene Industri Energi og Fellesforbundet vil raskt kreve en avklaring, for ikke å snakke om alle som har sitt levebrød i leverandørindustrien, og vi vil få en reprise av sammenstøtene i partiet fra valgkampen for fire år siden. Det er nok mange i Arbeiderpartiet, både på LO-hold og på motsatt fløy, som ikke kan leve med at partiet fortsetter å trå vannet slik Hadia Tajik gjorde i Dagens Næringsliv umiddelbart etter forslaget ble kjent.

Også Senterpartiet er presset på defensiven av Jan Tore Sanner: Skal de slutte seg til endringene regjeringen foreslår, og slutte opp om et strammere, men forutsigbart nytt oljeskatteregime? Eller blir det for fristende å holde seg til sin gamle politikk, og jakte på misfornøyde stemmer i konkurranse med Frp og Sylvi Listhaug, som allerede er ute og slakter omleggingen?

Uansett er premissene for norsk debatt om olje- og gassvirksomheten endret nå. Om Jonas Gahr Støre vinner valget og forhandler med sine foretrukne samarbeidspartnere kan SV og potensielt MDG - og med støtte fra miljøbevegelsen - kreve større innrømmelser fra Ap og Sp enn sine gamle krav om å avskaffe leterefusjonsordningen og friinntekten. Jan Tore Sanner har jo allerede gitt dem en gavepakke og gjort den jobben. Og tilsvarende vil Sanner selv møte tøffere krav fra Venstre dersom de borgerlige beholder flertallet. Grensepostene og hegemoniet er flyttet.

Det vil også bli utfordrende å holde fast ved gamle argumenter for så mye aktivitet på norsk sokkel som mulig, og samtidig slutte opp om et nytt skatteregime som nettopp tar konsekvensene av at aktiviteten skal avta. Mange politikere risikerer å møte seg selv i døra fremover.

Dette er også det andre store forslaget til endring av oljeskatteregimet på et drøyt år. Selv om de to endringene peker i stikk motsatt retning av hverandre, innebærer de i sum et signal om at et politisk regime som før var fastlåst og uforanderlig, nå er oppe til debatt. Den muligheten er det mange som nok vil gripe begjærlig.