Den harde debatten som nå pågår i Rødt om våpenstøtte til Ukraina avdekker et parti som rommer to fundamentalt ulike syn på hvordan vi skal forholde oss til den russiske invasjonen. Debatten foregår så langt mellom to fløyer i partiet, med en partiledelse som forholder seg påfallende stille.

Derfor er det også mye som kan tyde på at saken ikke bare vil dominere Rødts landsmøte til våren, men at den også får mer varige konsekvenser både for partiet og for norsk venstreside. Språkbruken er til dels svært uforsonlig. I frykt for å bruke en forslitt frase (men her stemmer den): Debatten splitter partiet.

Og den er et godt eksempel på at motstand mot imperialisme ikke alltid er noe som samler og forener venstresiden. Men hvorfor var egentlig så store deler av venstresiden så bakpå i sin analyse av krigen i Ukraina, helt fra starten av?

Én forklaring er – tror jeg – at det kan være vanskelig å omstille et verdenssyn og en analyse som helt siden murens fall nesten utelukkende har handlet om rike, vestlige lands kriger rundtom i verden: Afghanistan, Irak, Libya, dronekrigene i bl. a. Pakistan og Jemen. I opptakten til Russlands invasjon i fjor var det følgelig lett å se at mange på venstresiden slet med å formulere en helt enkel analyse (og et ståsted) uten å på et eller annet vis ha USA eller vesten som prisme. To dager før Russlands invasjon skrev Rødt-leder Bjørnar Moxnes at «Rødt fordømmer angrep på demokrati, frihet og folkerett uansett hvem som står bak, og har markert oss mot både russisk tvangsdiplomati gjennom styrkeoppbygging og USAs framflytting av større militærstyrker og våpensystemer stadig nærmere Russlands grenser, som har økt konfliktnivået i Europa».

Denne falske balansen er illustrerende for problemene store deler av venstresiden hadde med å forholde seg klart og tydelig til russisk aggresjon. «Imperialisme» er jo ikke ensbetydende med «Vesten». Når en stirrer for hardt og lenge på noe, blir alt rundt uklart. Selv det som bør være innlysende: Russland har en lang og blodig historie som undertrykker av sine naboland – som Ukraina. Allerede i 2014 burde det vært åpenbart for alle at Russland utgjorde en akutt trussel mot Ukraina. Russlands imperialistiske politikk overfor sine naboer har aldri vært betinget av noen andre enn Russland selv.

(En kan like gjerne argumentere stikk motsatt: Kanskje kunne denne grusomme krigen vært unngått, dersom flere stilte mer opp for Ukraina og reagerte hardere da Russland startet denne krigen i 2014, destabiliserte regionene øst i landet, og annekterte Krim).

Når en stirrer for hardt og lenge på noe, blir alt rundt uklart.

Forklaringen på Rødts våpen-problemer kan likevel ikke bare ligge her. For det første er det mange – inkludert partileder Moxnes selv – som jo nå nettopp åpner for en debatt om hvorvidt Rødt bør snu, for øvrig en snuoperasjon han antyder at han selv støtter. Men viktigere: Argumentene som nå fremføres fra flere i Rødt, har langt mer dyptgripende implikasjoner enn at de har vært altfor lite interessert i å følge den farlige, politiske utviklingen i vårt største naboland.

De avdekker både et annerledes syn på hva «fred» er enn jeg tror noen av oss i Norge ville akseptert å leve under, og en kynisme på bekostning av andres frihetskamp som mange bør merke seg.

Felles for mange av argumentene er nemlig at Ukrainas desperate kamp for å bevare sin selvstendighet blir underordnet helt andre krefter. Ukraina skyves til bakgrunnen, i sin egen kamp for frihet. Og den prinsipielle skepsisen mot å sende norske våpen til et krigførende land – som jeg selv om jeg er uenig i det, lett medgir at det er mulig å argumentere godt for i historisk sammenheng – må vike plassen for oppsiktsvekkende påstander og teorier om hvem som egentlig holder krigen i gang.

Dermed handler debatten i Rødt om våpen til Ukraina om mye mer enn ja eller nei til norsk våpenhjelp.

Felles for mange av argumentene er nemlig at Ukrainas desperate kamp for å bevare sin selvstendighet blir underordnet helt andre krefter. Ukraina skyves til bakgrunnen, i sin egen kamp for frihet. 

Bjørn Johan Berger har nylig påpekt to eksempler. I Dagsnytt Atten på NRK denne uken fremmet Siavash Mobasheri, leder i Rødt Oslo, følgende påstand:

«Ukraina og Russland i fjor forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Og det var på grensa til å få til en slags pause på denne krigen, og få til et resultat som gjorde slutt på denne krigen. Dessverre så var det altså NATO og USA i front – som på en måte stoppa disse samtalene».

Disse påstandene er igjen et ekko av tilsvarende utspill fra Rødts Joakim Møllersen:

«Storbritannia, som koordinerer mye av den norske våpenstøtten, og USA har aktivt sabotert fredsforhandlinger» skrev han i Klassekampen 7. januar.Og videre, ei uke senere: «I april hadde Ukraina og Russland forhandla seg fram til en muntlig enighet som utgangspunkt for en fredsavtale. Den ble motarbeidd av Nato-land som fikk det som de ville da krigen fortsatte».

Påstandene mangler, så vidt jeg kan se, dokumentasjon. Det nærmeste en kommer en kilde til disse påstandene, er en (på ytre venstre mye sirkulert) nyhetssak fra Ukrajinska Pravda under Boris Johnsons besøk i Kyiv i april i fjor. Journalisten som skrev saken har selv uttalt at han er uenig i at den kan tolkes som at Boris Johnson skal ha sabotert, eller presset ukrainerne til noe som helst. Skissene til en avtale i Istanbul ble etter hvert lagt vekk av partene. Krigen fortsatte (dette var for øvrig i dagene etter at massakrene i Butsja ble avdekket).

Det hele er uansett et ikke-argument. Hadde vesten «sabotert» fredsforhandlingene og presset Ukraina til å krige, er jo den logiske følgen at Ukraina siden april i fjor liksom har kjempet mot russisk invasjon mot sin vilje. Det er, for å være særdeles raus, svært lite plausibelt. De fleste som vil, kan med største letthet se at det er Ukraina selv som selvsagt bestemmer over sin egen motstand mot invasjonen. Som Bjørgulv Braanen påpeker i Klassekampen: «Krig og konflikt er ikke bare geopolitikk, det er også virkelige nasjoner og mennesker i kamp for sin selvstendighet og frihet».

Dette sier egentlig seg selv. Men disse påstandene er likevel nødvendige for denne fløyen i Rødt, fordi de tilsynelatende fyller en viktig funksjon: Ved å insistere på at det egentlig er USA og vesten som trekker i trådene, mens Ukraina er en slags statist, blir det lettere å gjennomføre den mentale øvelsen det er å utelukke ukrainernes egen vilje i analysen.

Ved å hele tiden antyde at Ukraina nødvendigvis må være en slags funksjon av Nato eller USA – fra de mange antydningene opp gjennom åra om at Maidan-revolusjonen var et «kupp» der CIA lusket i bakgrunnen, via den stadige påstandene om at vesten på noe vis har provosert fram Russlands mangeårige overtredelser mot Ukraina, via advarslene mot å foreta seg noe som helst som kan hjelpe Ukraina fordi Russland truer med storkrig, til påstandene om vestlig «aktiv sabotasje» av fredsforhandlinger – kan en lettere se bort fra at Ukrainas bønn om hjelp jo faktisk bunner i den helt akutte situasjonen landets befolkning befinner seg i. Det er lettere å vende ryggen til «stormaktsspill», enn til en befolkning som nå skal bombes og fryses til overgivelse.

En slik tilværelse er kanskje fravær av krig, men det er ikke fred.

For den ukrainske befolkningen er den ukrainske motstandskampen alt som står mellom dem, og et liv i fangenskap under et russisk regime som i over et år har latt folkemordretorikk og voldsfantasier fylle egne propaganda-flater. En slik tilværelse er kanskje fravær av krig, men det er ikke fred. Det er vold, tvang og ufrihet.

Tidligere mangeårig nestleder i Rødt, Marielle Leraand, er en annen som har engasjert seg sterkt i denne debatten, både i Klassekampen og i sosiale medier: «USA, Norge og NATO intensiverer også krigføringen med stadig økende våpenleveranser. Så her er USA/NATO og Russland ganske like. Mer våpen blir møtt av mer våpen. Opptrapping blir møtt av opptrapping».

En annen kjent Rødt-skikkelse, Arnljot Ask, har i Klassekampen skrevet at «USA/Nato har annektert (sic!) sjølråderettskrigen som Ukraina rettmessig fører mot Russland, ved å la stormaktskonflikten USA mot Sovjet/Russland, som har pågått kontinuerlig siden slutten på 1940-tallet, ta over styringen».

Disse påstandene presenteres som en slags selvfølge, som om de sier seg selv: USA og Nato har «annektert» Ukrainas selvforsvar, ferdig snakket, slik er det. Og felles for disse argumentene er at de alle fører med seg en falsk likevekt: Stormaktsblokkene er de egentlige partiene i krigen; motstandskamp mot invasjon blir det samme som et overfall på et land; vi må ikke velge side.

Dette er det selvsagt ikke mulig å argumentere for dersom Ukraina selv, og landets skjebne, er utgangspunkt for analysen. Ei heller om utgangspunktet er den FN-forankrede retten til selvforsvar. Men utgangspunktet i eksemplene over er tvert om at verden kun skal forstås som politiske blokker, som står mot hverandre i et stort, geopolitisk spill. Folkevilje blir uvesentlig. Selvstendige lands veivalg må bøye av for «realpolitikkens» logikk. Ukraina selv blir irrelevant i debatten om Ukrainas skjebne, det er jo Nato, USA og Russland alt handler om.

Den triste erkjennelsen er at mange av fortellingene som har versert på deler av norsk venstreside om Ukraina siden 2014, ikke har vært sanne.

Men som Bjørgulv Braanen er inne på, kan man ikke la stormakters interesser alene avgjøre hva en mener. Med den logikken burde en, som han påpeker, motsatt seg alliert hjelp til Norge i 1940, fordi flere av de allierte landene jo hadde flere motiver enn norsk frihet i bakhodet.

I virkeligheten fortoner det seg motsatt: At ulike land kan ha ulike beveggrunner for å støtte Ukraina, er bare naturlig. Mange norske politikere har for eksempel vært forbilledlig åpne om at norsk støtte til Ukraina ikke bare dreier seg om ukrainsk frihet og selvstendighet, men at vi selv har alt å tape på en ny verdensorden der stormakter (som vårt naboland) kan ta seg friheten til å bombe, annektere og underlegge seg andre land. Ukrainas frihet blir et spørsmål om vår frihet.

Dette er det verken noe suspekt eller galt i – det kalles solidaritet, og er et uendelig mye viktigere utgangspunkt enn det enkelte i Rødt ullent omtaler som motstand mot «Nato-linja».

Og når det ikke skal være mulig å støtte noe land som kjemper mot invasjon, bare fordi USA eller Nato også støtter landet – ja, da ender man fort opp på en moralsk galei som er ute av kurs.

Braanen mener debatten avdekker noe svært urovekkende: «Forholdet til Nato kan bli enkelt eller komplisert, men til nå har det aldri vært noen tvil om at alle på den breie venstresida vil forsvare Norges nasjonale uavhengighet i tilfelle et angrep fra en fremmed makt. Debatten i Rødt viser at dette ikke lenger er like åpenbart». At så sterke ord kommer fra den politiske redaktøren i venstresidens egen dagsavis illustrerer hvor tilspisset denne debatten nå er blitt på venstresiden.

Hvorfor har dette noe å si, spør enkelte. Hva Rødt mener om våpenstøtte til Ukraina er jo irrelevant for Norges politikk? Og jo da, det stemmer nok, det. Men jeg vil likevel nevne tre grunner til at splittelsen i Rødt er viktig å følge med på:

For det første: Den pågående våpendebatten i Rødt avdekker en dyp, dyp uenighet på norsk venstreside, der argumentene som fremføres presenteres som nærmest eksistensielle for Rødt selv. Og derfor vil utfallet av denne kampen ha mye å si for hva slags venstreside vi har i Norge i lang tid fremover. Så langt forteller debatten oss at ulike miljøer – fredsbevegelsen inkludert – legger vidt ulik betydning i begrepet fred. Det er ikke uviktig.

Hvilket bringer oss til det andre: Rødt har på kort tid vokst fra å være et parti som nesten aldri greide å komme seg inn på Stortinget, til å passere sperregrensa og sette dagsorden i viktige deler av norsk politisk debatt. Men jeg mistenker at denne debatten fremstår betydelig mer eksotisk for de fleste av Rødts egne velgere, enn protester mot kraftprisene og arbeidslinja i NAV.

72 prosent av Rødts velgere støtter norsk Nato-medlemskap. Jeg er ikke sikker på at alle de setter så stor pris på å indirekte omtales som tilhengere av «Nato-linja» i en debatt der våpenstøtte til Ukraina fremstilles som et knefall for USA i et storpolitisk spill. Utfallet av denne debatten avgjør i stor grad Rødts politisk handlingsrom fremover. Partiledelsen, ved Moxnes i spissen, ser nok for seg å profilere partiet på helt andre typer saker enn dette.

Og for det tredje, og viktigst: Debatten viser oss et fenomen som vi i vår tid må være mer oppmerksomme på: At hva som er sant må bety noe. Fordi det får følger.

Den triste erkjennelsen er at mange av fortellingene om Ukraina som siden 2014 har versert på deler av norsk venstreside – og ikke bare i Rødt – ikke har vært sanne. Men selv om de ikke har vært sanne, har de hatt stor betydning for det lille som har vært av offentlig ordskifte om Ukraina. Ukraina er ikke et øst-Europeisk arnested for rasisme, og med nazister ved makta. Det var ikke «Vesten» som sto bak Maidan-revolusjonen i 2014, men ukrainerne selv. Det er ikke Nato som har provosert fram Russlands aggresjon. Russland har ikke noe historisk krav på Krim-halvøya. Russland har ikke vært en passiv bisitter til krigen i øst-Ukraina siden 2014, men aggressoren. Russland var ikke ute etter forhandlinger, nedrustning og sikkerhetsgarantier da de stilte opp over hundre tusen soldater langs den ukrainske grensen. Og så videre. Og så videre.

Hvordan - og hvorfor - ble det slik? Dét kan det være lurt å både utforske videre, og reflektere over.

Siden 2014 har Ukraina vært gjenstand for konkurrerende fortellinger i de fleste vestlige land. Sannheten – det vi i både i nåtid og ettertid kan slå sikkert fast – har altfor ofte havnet i bakgrunnen. Dét har hatt store konsekvenser for valgene vi alle tar. Som i 2014, da omverdenen forholdt seg altfor passivt til en grov forbrytelse mot folkeretten – som igjen bidro til at Russland lærte hva de kunne slippe unna med. Dagens uforsonlige debatt i Rødt om Ukraina er ikke av nyere dato, den er et uunngåelig resultat av flere års selektive sannheter – eller kanskje snarere usannheter – om landet.

Selektive sannheter som i dag gjør det mulig å få spørsmålet om våpenhjelp til Ukraina til å handle mer om USA enn om, vel, Ukraina. Og som får spørsmålet om hva som står på spill, til å handle mer om «Nato-linja», enn om den nye fascismen som bomber og sprenger seg vei.