4. mai 2022
For to måneder siden, da jeg skrev «Et brev til den vestlige venstresiden fra Kyiv», håpet jeg at sjokket over den russiske invasjonen og stemmene fra den ukrainske venstresiden skulle få vestlige venstreorienterte til å revurdere holdningene sine. Dessverre er det altfor mange av dem som ikke har gjort det. I deres analyser av krigen er ukrainerne bare ofre som trenger humanitær hjelp, ikke individer med ønsker som burde respekteres.
Dette gjelder naturligvis ikke alle på venstresiden – slett ikke. Både skandinaviske og østeuropeiske partier på venstrefløyen har lyttet til ukrainerne og støttet våpenforsyninger til Ukraina. Vi ser også en viss framgang blant sosialister i USA. Men beklageligvis har ikke engang et felles opprop fra ukrainske og russiske sosialister overbevist mange nok til å støtte militær bistand. Jeg skal forsøke å henvende meg til venstresiden nok en gang.
En rettferdig krig?
For å begynne med et vanlig spørsmål: «Hvorfor får Ukraina så mye oppmerksomhet og hjelp når andre væpnede konflikter i verden ikke gjør det?»
For det første: Er det ikke slik at de potensielle konsekvensene av denne krigen er nok til å vie den større oppmerksomhet? Når sto vi sist nærmere trusselen om en atomkrig? For det annet er jeg enig i at andre konflikter ikke vies nok oppmerksomhet. Som jeg har skrevet tidligere, har det faktum at Europa har behandlet ukrainske flyktninger så mye bedre enn syrere og afghanere i samme situasjon med rasisme å gjøre. I disse tider er det på sin plass å kritisere migrasjonspolitikk og understreke at hjelpen som ytes til ukrainske flyktninger også burde gis til alle flyktninger.
De misliker Zelenskyj og selve staten, de har (i likhet med meg) jevnlig blitt arrestert under demonstrasjoner, og noen utenlandske anarkister har blitt forsøkt deportert av spesialstyrkene. Men vi gikk i krigen likevel.
Jeg husker en annen væpnet konflikt der deler av venstresiden har hatt sine «snille gutter» (og jenter) og viet dem overdrevent stor oppmerksomhet sammenlignet med andre væpnede konflikter, nemlig den i Rojava, altså den syriske delen av Kurdistan. Ukraina er ikke Rojava, og vi kan liste opp mange anklager mot Zelenskyjs innenriks- og utenrikspolitikk.
Ukraina er ikke engang et klassisk liberalt demokrati: Her forsøker alle nye presidenter å samle seg så mye makt som mulig via uformelle mekanismer, parlamentet vedtar grunnlovsstridige lover, og borgernes rettigheter og friheter krenkes ofte. Selv mens krigen har pågått, har de ukrainske myndighetene vedtatt en lov som innskrenker arbeidstakernes rettigheter. På denne måten er det ikke så annerledes her enn i resten av Øst-Europa.
Betyr dette at ukrainerne bør gi opp kampen? For meg er svaret opplagt. Jeg bestemte meg for å slutte meg til Ukrainas territorielle forsvarsstyrker da krigen begynte. Men jeg er langt fra den eneste. Anarkister fra Ukraina, Belarus og til og med enkelte fra Russland kjemper nå i forsvarsstyrkene eller bidrar på annen måte.
De misliker Zelenskyj og selve staten, de har (i likhet med meg) jevnlig blitt arrestert under demonstrasjoner, og noen utenlandske anarkister har blitt forsøkt deportert av spesialstyrkene. Men vi gikk i krigen likevel. Dere vil kanskje mene at dette ikke er «ekte» anarkister – eller dere kan velge å se det slik at vi vet noe om Øst-Europa som dere ikke forstår.
Jeg er sosialist, og jeg mener ikke at man må forsvare landet sitt i enhver defensiv krig. En slik beslutning avhenger av en analyse av deltakerne, krigens sosiale karakter, stemningen i folket og, i en større sammenheng, de potensielle konsekvensene av ulike resultater. Hvis Ukraina ble styrt av en fascistisk junta og situasjonen var slik den framstilles i den russiske propagandaen, ville jeg fortsatt fordømt invasjonen, men jeg ville ikke gått inn i hæren. Det ville egnet seg bedre å gå med i en uavhengig motstandsbevegelse.
Det finnes eksempler på andre invasjoner, som USAs invasjoner i Afghanistan og Irak, som bør fordømmes, men ville det vært riktig å kjempe for regimene til Taliban eller Saddam Hussein? Det tviler jeg på. Er Ukrainas langt fra perfekte demokrati verdt å beskytte mot Putins nesten-fascistiske regime? Ja.
Jeg vet at mange misliker slike betegnelser. Etter 2014, da det begynte å bli populært i Ukraina å stemple Putin som fascist, kritiserte jeg det synspunktet. Men i løpet av de siste årene har Putins regime blitt stadig mer autoritært, konservativt og nasjonalistisk, og etter antikrigsbevegelsens nederlag har transformasjonen nådd et nytt nivå. Russiske venstreintellektuelle som Grigorij Judin og Ilja Budraitskis hevder at landet er på vei mot fascismen.
Er Ukrainas langt fra perfekte demokrati verdt å beskytte mot Putins nesten-fascistiske regime? Ja.
I mange væpnede konflikter er det riktig å oppfordre til diplomati og kompromisser. Dersom det er snakk om etniske konflikter, bør internasjonalister unngå å ta parti. Men denne krigen er ikke et slikt tilfelle. I motsetning til 2014-krigen i Donbas, som var komplisert, er den pågående krigens karakter faktisk ganske enkel. Russland fører en aggressiv imperialistisk krig, mens Ukraina fører en folkestøttet frigjøringskrig. Vi vet ikke hvordan det kommer til å utvikle seg Ukraina etter krigen, det kommer an på et vell av mulige faktorer. Men det vi kan si sikkert, er at bare dersom Ukraina vinner, vil det bli en mulighet for progressiv endring. Hvis Russland vinner, blir konsekvensene forferdelige. Det er dette som er hovedgrunnen til å støtte den ukrainske motstanden, også med militær bistand.
Ytre høyre i Ukraina
På dette tidspunktet er det nok noen lesere som har et annet spørsmål: «Hva med den ukrainske ytterliggående høyresiden?».
I den noenlunde fornuftige debatten om dette temaet er det alltid en side som legger vekt på ytre høyres lave valgoppslutning og mangel på representasjon i parlamentet, mens den andre siden framhever at på grunn av infiltrasjon i politietatene og aktiv deltakelse i gatedemonstrasjoner, har ytre høyre fått en uforholdsmessig stor innflytelse på ukrainsk politikk.
Begge deler stemmer, men det er en viktig ting som begge sider vanligvis overser, og det er at den uforholdsmessig store innflytelsen til ytre høyre i stor grad var basert på statens og sivilsamfunnets svakhet, og ikke på makt. Ytre høyres tilstedeværelse merkes over hele Øst-Europa, men dynamikken er forskjellig fra land til land. Mot slutten av 2000-tallet slapp russiske høyreekstremister terroren løs i gatene med bomber, pogromer og andre morderiske angrep. Etter opptøyene på Manezhnaya-plassen i 2010, begynte den russiske staten å slå ned på dem, og mange russiske høyreekstreme flyktet landet eller ble fengslet.
Noen fant seg til rette i Ukraina, som var et trygt sted å være, ikke minst fordi den ukrainske staten er så mye svakere (statens relative svakhet var også hovedårsaken til til at masseprotestene i Ukraina var så vellykkede sammenlignet med Belarus, der demonstrantene risikerte tilfeldige arrestasjoner og tortur, eller Kasakhstan, der russisk-støttede sikkerhetsstyrker iverksatte knusende straffereaksjoner).
Selv Azov er bare en liten del av den ukrainske motstanden. Derfor er det ingen grunn til å anta at den pågående krigen vil bidra til et oppsving for ytre høyre i samme grad som under krigen i Donbas.
De senere årene har den ytterliggående høyresidens makt i Ukraina fått nye utfordringer. Etter demonstrasjonene på Maidan-plassen har utviklingen av det liberale sivilsamfunnet endret den politiske maktbalansen i gatene. Inntil nylig var det ikke bestandig en klar linje mellom ytre høyre og andre politiske krefter. Men også dette er i gradvis endring på grunn av framveksten av feminist- og LGBT-bevegelsene, som står i opposisjon til de høyreradikale. Takket være kampanjen mot deportasjon av den hviterussiske anarkisten Aleksej Bolenkov og beskyttelsen av bydelen Podil mot høyreekstreme i Kyiv i fjor, har antifa-bevegelsen på gatenivå fått ny vind i seilene.
Fra 2014 har ytre høyre kompensert for den manglende suksessen ved valgene ved å styrke tilstedeværelsen i gatene og befeste alliansen med de liberale som ble dannet i årene med kamp mot Janukovitsj-regimet. Men dette fellesskapet begynte gradvis å falle sammen etter at Zelenskyj kom til makten i 2019. Ytre høyre, særlig Azov-bevegelsen, var i krise. Og etter avgangen til innenriksminister Arsen Avakov, som ble ansett som Azovs beskytter, begynte statsapparatet å behandle dem kjøligere.
Krigen har naturligvis forandret på alt, og hva som skjer nå, avhenger av en rekke faktorer. Den ukrainske ytre høyrefløyens deltakelse i den pågående krigen er mindre synlig enn i 2014, med et tydelig unntak – Azov-regimentet. Men ikke alle Azov-krigerne i dag er ytre-høyreorientert, og som en del av nasjonalgarden og de væpnede styrkene utfører de ordre fra overkommandoen. Og selv Azov er bare en liten del av den ukrainske motstanden. Derfor er det ingen grunn til å anta at den pågående krigen vil bidra til et oppsving for ytre høyre i samme grad som under krigen i Donbas.
I dag er ikke den største trusselen mot befolkningen i Ukraina den ytre høyrefløyen i landet, men de russiske okkupantene. Dette omfatter grupper som ofte har blitt angrepet av den ytre høyresiden de senere årene, som for eksempel romfolk eller LGBT-folk, som også er aktive i den ukrainske motstandskampen. Dette gjelder innbyggere i Donbas også.
Russisk propaganda har på hyklersk vis brukt innbyggerne i Donbas til å rettferdiggjøre invasjonen og beskyldt Ukraina for «folkemord», samtidig som de russiske militære styrkene jevner byene i regionen med jorden. Samtidig som folk stiller seg opp i lange køer for å melde seg til Ukrainas territorielle forsvarsstyrker, blir menn tatt til fange på gatene i den russisk-kontrollerte delen av Donbas, tvangsinnrullert og kastet ut i kamphandlinger uten opplæring, som kanonfôr.
En inter-imperialistisk konflikt
Et annet vanlig argument mot den ukrainske motstandskampen er at dette er en krig mellom Vesten og Russland gjennom stedfortredere. Alle militære konflikter har mange fasetter, og en av komponentene i den pågående konfrontasjonen er en inter-imperialistisk konflikt. Men om det er nok til å kalle det en krig med stedfortredere, er nesten alle væpnede konflikter i verden det samme. I stedet for å krangle om dette begrepet, er det viktigere å analysere graden av Ukrainas avhengighet av Vesten og å forstå målene til begge de imperialistiske partene.
Ukraina er i langt mindre grad en vestlig stedfortreder enn de syriske kurderne var stedfortredere for USA under deres heroiske kamp mot IS. Men stedfortredere er ikke marionetter. De er lokale aktører som mottar militær bistand fra andre stater. Både ukrainerne og kurderne har sine egne interesser, som kanskje bare er delvis sammenfallende. Og akkurat på samme måte som de venstreorienterte støttet de kjempende i Rojava, til tross for at de syriske kurderne mottok amerikansk militær bistand, bør venstreorienterte støtte det ukrainske folket. Sosialistiske prinsipper om væpnede konflikter bør basere seg på analyser av bakkesituasjonen snarere enn på hvorvidt en imperialistisk makt støtter den ene eller andre siden.
Jawaharlal Nehrus ord bør også nevnes: «I konflikten mellom fascisme og demokrati må vi alltid velge det siste».
De siste månedene har enkelte venstreorienterte brukt historien fra Første verdenskrig til å argumentere for at sosialister ikke bør støtte noen av partene i en inter-imperialistisk konflikt. Betyr det at ingen av sidene burde ha fått støtte i den krigen? Nei, for den inter-imperialistiske konflikten var bare en dimensjon ved den krigen.
I en tidligere artikkel minnet jeg leserne på at mange representanter for antikolonialistiske bevegelser ikke ønsket å kjempe for kolonisatorene under Andre verdenskrig, og en av lederne for det indiske Kongresspartiet, Chandra Boss, til og med samarbeidet med Nazi-Tyskland. Men Jawaharlal Nehrus ord bør også nevnes: «I konflikten mellom fascisme og demokrati må vi alltid velge det siste».
Det er også verdt å nevne at den lederskikkelsen i Kongresspartiet som var mest konsekvent i sin støtte til de allierte, var M.N. Roy, som også var den mest venstreorienterte av dem. Dette betyr naturligvis ikke at Roy plutselig hadde begynt å støtte den britiske imperialismen. På samme måte innebærer det ikke at man støtter amerikansk imperialisme når man kjemper mot den russiske imperialismen.
Situasjonen er naturligvis en annen nå. Andre staters direkte deltakelse vil bare gjøre situasjonen verre. Men sosialister bør støtte økonomisk press mot Russland og kreve tøffere sanksjoner og embargoer på russisk olje og gass. Mange av sanksjonene som foreløpig er iverksatt har som mål å svekke den russiske militærindustrien og på den måten sette en stopper for Russlands evne til å fortsette å krige. Venstreorienterte bør også støtte sanksjoner på olje- og gassimport fra Russland, noe som ytterligere vil øke det økonomiske presset for å få Putin til å avslutte krigen.
USA har kanskje fått seg en lærepenge etter skamplettene de pådro seg i Irak og Afghanistan. Russland må også få seg en lærepenge nå, og jo dyrere, jo bedre. Nederlag i krig har gjentatte ganger ført til revolusjoner, også i Russland. Etter at Russland tapte Krimkrigen i 1856, ble livegenskap omsider forbudt i Det russiske imperium. Den første russiske revolusjon i 1905 fant sted kort tid etter Russlands tap i Den russisk-japanske krig. Et tap overfor Ukraina kan tenne gnisten til en ny revolusjon. Med Putin ved makten vil en progressiv endring i Russland og de fleste post-sovjetiske statene være så å si umulig.
Vestlige land deler også et ansvar for denne krigen. Problemet er at mange venstreradikale kritiserer disse landene på feil grunnlag. I stedet for å kritisere tilførselen av våpen til Ukraina, burde de kritisere det faktum at selv etter annekteringen av Krim-halvøya og invasjonen av Donbas var det EU-land som fortsatte å selge våpen til Russland. Dette er bare ett eksempel. Ansvaret for den avgjørelsen ligger hos de vestlige myndighetene, og ikke hos venstresiden. Men i stedet for å prøve å endre situasjonen til det bedre, forsøker en stor del av venstresiden på det tåpeligste vis å gjøre ting enda verre.
Ukrainere vet meget vel at krig er grusomt. Dette er ikke vår første krig. Vi har levd med en ulmende konflikt i Donbas i årevis. Vi lider store tap i denne krigen, og det kommer vi til å fortsette å gjøre hvis krigen trekker i langdrag.
Det er opp til oss å bestemme hvilke ofre vi er villige til å tåle for å vinne og hvilke kompromisser vi må inngå for å stoppe død og ødeleggelse. Jeg forstår ikke hvordan det kan ha seg at den amerikanske regjeringen er enig i dette, mens store deler av venstresiden foretrekker en mer imperialistisk tilnærming og krever at Vesten skal bestemme for oss.
I stedet for å kritisere tilførselen av våpen til Ukraina, burde [venstresiden] kritisere det faktum at selv etter annekteringen av Krim-halvøya og invasjonen av Donbas var det EU-land som fortsatte å selge våpen til Russland.
Hittil har Kreml vært uvillig til å gjøre seriøse innrømmelser. De venter på at vi skal overgi oss. Men ukrainerne kommer ikke til å samtykke i å anerkjenne de territorielle erobringene. Noen hevder at å forsyne Ukraina med våpen bare vil forlenge krigen og øke antallet ofre. I virkeligheten er det mangel på forsyninger som vil gjøre det. Ukraina kan vinne, og en ukrainsk seier er det den internasjonale venstresiden burde gå inn for. Hvis Russland vinner, vil det skape en presedens for å trekke opp nye landegrenser med tvang og sende verden ut i en tredje verdenskrig.
Jeg ble sosialist først og fremst på grunn av påvirkning fra krigen i Donbas og gjennom innsikten i at det bare er ved å overvinne kapitalismen at vi vil se en mulighet for en verden uten krig. Men vi kommer aldri til å oppleve denne framtiden hvis vi forventer ikke-motstand overfor imperialistiske intervensjoner.
Hvis venstresiden ikke inntar det korrekte standpunktet i denne krigen, kommer den til å diskreditere og marginalisere seg selv. Og vi vil måtte arbeide i lang tid for å overvinne konsekvensene av dette tøvet.
Denne artikkelen sto først publisert i Dissent Magazine, gjengis med tillatelse, og publiseres på norsk etter avtale med artikkelforfatteren. Oversatt til norsk av Bård Kranstad.