Gå til sidens hovedinnhold

Selvmord blant eldre er fortsatt tabu

Artikkelen er over 1 år gammel

Det kan nok være vanskelig å ta inn over seg at om lag 700 av våre medborgere årlig velger bort livet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

75% er menn og det sitter igjen anslagsvis 6000 etterlatte i sjokk. Noen med, etter hvert, en komplisert sorg. I tillegg kommer mellom 5 – 7000 selvmordsforsøk årlig. Vi vet også at det underrapporteres. Hvor stor underrapporteringen er vet vi lite om.

Det er vel ikke å ta i for hardt når man sier at selvmord er det største folkehelseproblemet vi har. Det er derfor flott at TA omtaler selvmord blant eldre og særlig selvmord blant eldre menn. I leder den 26.10 pekes det særlig på menn, ensomhet og det stilles spørsmål om denne utviklingen (selvmord) kan settes i sammenheng med samfunnsutviklingen.

Generalsekretær Grøm i Leve sier i TA samme dag følgende: «Det å jobbe for at eldre bevarer en grunnleggende opplevelse å høre til, er kanskje det viktigste middel vi har mot selvmord»

Regjeringen har lagt fram et utkast til handlingsplan for forebygging av selvmord for perioden 2020-2015 med 0-visjon som overordnet visjon..

Leve støtter 0-visjonstenkingen og det verdisyn som uttrykkes gjennom denne. Vi kan ikke akseptere å ha et samfunn hvor så mange, av vidt forskjellige årsaker, tar sitt eget liv.

I planen pekes det på at selvmordsraten for menn er betydelig høyere enn for kvinner, særlig i aldersgruppen 40-60 år. Det erkjennes også at det er lite kunnskap om eldre og selvmord. Hvor mange det angår, utvikling over tid og årsakssammenhenger vet man beklageligvis også lite om. Planen uttrykker imidlertid en intensjon om økt forskning på feltet inklusive fokus på bedre kvalitet på registreringer og økt forekomst av obduksjoner.

Selvmord er fortsatt, kanskje særlig blant eldre, et tabu belagt med fordommer, skyld og skam selv i 2020. Vi kan derfor anta at mange pårørende uttrykker ønske om at det ikke skal stå selvmord i dødsattesten og at attestutsteder velger å følge dette ønske av forskjellige årsaker. Dette vet vi som tidligere nevnt lite om, men vi håper tiltak gjennom handlingsplanen vil gi et etterlengtet kunnskapsgrunnlag.

For mange menn henger selvbildet i veldig stor grad sammen med arbeid og prestasjoner knyttet til arbeidsplassen. Den sosiale omgangen er i stor grad i sammenheng med arbeid. Annen sosial omgang går svært ofte gjennom partner. Menn mangler et språk og en tradisjon for å snakke om «hvordan de har det». Kvinner har en annen tradisjon. Den dagen jobbdelen av livet er over og hvis partner faller fra så står mange menn på bar bakke, ofte uten et sosialt nettverk. Ensomhet blir da lett resultatet. De har en sterk opplevelse av at de er både ubrukelige og unyttige.

Ser man dette i sammenheng med økende alkoholbruk blant eldre mennesker så kan vi stå overfor en svært bekymringsfull utvikling.

Vi mangler kunnskap (forskning), kompetanse i helse- og sosialfaglig utdanning og ikke minst i tjenestene. Kanskje mangler vi også en erkjennelse av selvmord som en folkehelseutfordring.

Selv snart 10 år etter at Helsedirektoratet ga ut en veileder om ivaretakelse av etterlatte etter selvmord får vi meldinger fra medlemmer om mangelfull eller totalt fravær av oppfølging fra den kommunale helsetjenesten. Det gir imidlertid en liten pekepinn på hvor alvorlig kommunene tar problemet

I hvor stor grad kommunene prioriterer selvmordsforebyggende arbeid skal være usagt. Vi vet imidlertid at Trøndelag Fylkesting har satt i gang et arbeid. Det er prisverdig. Fylkestinget i «gamle» Nord Trøndelag var pionerer på området med o-visjon i 2011. Noe som resulterte i en flott samhandling mellom spesialisthelsetjenesten, de videregående skolene og kommunehelsetjenesten.

Det er imidlertid en viss bedring i åpenheten knyttet til selvmord som samfunnsproblem. Det er flott, men det er på langt nær nok og utviklingen går sakte.

Det kreves derfor en erkjennelse av utfordringene, nytenking, langsiktig arbeid og ikke minst samhandling på mange samfunnsområder. Det kreves også at en god del faglige og juridiske barrierer må bygges ned. Vi må også, tror jeg, erkjenne at noe av det selvmordsforebyggende arbeidet som er gjort de seinere årene ikke har virket og må avvikles.

Eksempel:Til tross for overvekt av menn på selvmordsstatistikken finnes det ikke et eneste tiltak rettet spesielt mot menn (Stene-Larsen, FHI).

Bare det er et alvorlig signal.

Det er også et stort paradoks at det i de helse- og sosialfaglige utdanningene er fint lite om selvmordsforebygging og oppfølging av etterlatte. Skremmende lite.

Det er ikke nok med en dugnad. Skal selvmordstallene ned så betinger det et langsiktig, forpliktende og ressurskrevende arbeid på mange samfunnsområder basert på forskning, kunnskap og ikke minst politisk vilje.

Det handler til syvende og sist om hvilket samfunn vi vil ha for alle.

Kommentarer til denne saken