Gå til sidens hovedinnhold

Sentralisering forsterkes nå av staten

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det skjer mye viktig i norsk periferi. Fra Lista i sør til Nordkapp i nord. Norge er et land som i stort lever på forvaltning og utvinning av rike naturressurser. Fisk, energi, skog, mat og mineraler for å nevne noe. Det som finnes av industri og produksjon er også typisk et distrikts-fenomen. Lite av dette ligger i de større byene våre.

Norge vokser. Da jeg ble født på syttitallet var vi drøyt fire millioner, nå er tallet 5,5. Stadig flere lever gode liv i kongeriket. Men veksten er i stort, og i økende grad, et urbant fenomen. For mens storbyområdene våre vokser i et tempo som skaper pressproblematikk og kapasitetsutfordringer opplever svært mange distrikter befolkningsnedgang og synkende fødselstall.

Utviklingen skaper negative spiraler begge steder: I byene våre sliter vi med galopperende boligpriser, infrastruktur som ikke holder tritt med utviklingen og områder som sliter med overrepresentasjon av dårlige sosioøkonomiske levekår, kriminalitet og utenforskap. På bygda legges skoler ned, tjenestetilbud bygges ned, folketallet går ned eller stagnerer, og framtida ser ikke like lys ut.

Noe av dette er resultatet av tunge, underliggende trender vi ser over store deler av verden. Mange lever andre liv etter hvert som velstandsnivået går opp og stadig mer av den totale aktiviteten kommer innen tjenesteproduksjon, administrasjon og utdanning/forskning. Men mye er også politikk og i realiteten et resultat av samfunnets manglende evne til å spre veksten jevnere og legge til rette for utvikling over hele landet.

Senterpartiet har gjennom partiets hundreårige historie alltid kjempet for jevnbyrdige forhold i by og bygd. Tilgang på utdanning, arbeide og helsetjenester skal være likeverdig uansett hvor i landet du bor. Vi har alltid ment at det skal være gode muligheter også i distriktene til å leve fullgode liv og at det skal fremstå som et reelt valg for den enkelte. Slik er det ikke nødvendigvis i dag.

Vi har de siste åtte årene sett en svært reformivrig regjering der resultatet alltid har vært sentralisering og nedbygging av tjenestetilbud i distriktene til fordel for de større byene våre. Beredskap, helse, skole, rettssystemet, samferdsel: nesten uavhengig av sektor har svaret i stort vært det samme. Og det i en tid der behovet for en annen utvikling er større enn noen gang før fordi fødselstall og befolkningsgrunnlag mange steder er synkende. Konsekvensen blir derfor selvforsterkende – samfunnet bruker i praksis sine økonomiske ressurser på å forsterke en utvikling som allerede i utgangspunktet er uheldig og alvorlig.

Sentraliseringen i tjenestetilbudet speiles i vekst, «profesjonalisering» og mer autonomi innen det offentliges eget byråkrati og administrasjon. Vi får stadig flere direktorat, HR avdelinger og en oppsplitting av statens egen forvaltning. Jernbanen og politiet er et gode eksempel på det. I forlengelsen reduseres det lokale handlingsrommet og skjønnet, enten det er en kommune som ønsker utvikling eller en lokal næringsdrivende som har et prosjekt. Staten trekker seg tilbake, ikke bare geografisk, men blir også mer utilgjengelig og fjernere for de fleste av oss.

Senterpartiets svar er en tillitsreform der byråkratiets vekst må stoppes, flere beslutninger fattes lokalt og flere av de som yter tjenestene i langt større grad får kontroll på egen hverdag. Vi mener det både er mer effektivt og gjør jobbene mer interessante.

Underliggende for all samfunnsutvikling er et økonomisk fundament og aktivitet. Det finnes flere distriktskommuner som kan vise til en helt annen utvikling enn ovenfornevnte trend. Frøya på Trøndelagskysten er ett av dem, med stor befolkningsvekst. Årsaken her er selvsagt det industrieventyret oppdrettsnæringen har blitt de siste 40 årene. Dette er interessant av to årsaker. For det første viser det at en annen utvikling er mulig – for det andre er det et eksempel på hva som kan skje når steder får mulighet til å utvikle egen næringsaktivitet basert på eget ressursgrunnlag uten at staten stopper det eller pengene går ut av lokalsamfunnet.

For det er interessant hvordan pengestrømmene er organisert i Norge – de går nesten utelukkende fra distrikter og lokalsamfunn over hele landet til større byer, og i all hovedsak til staten og Oslo – for deretter å bli fordelt utover, i alle fall til en viss grad. Produksjonen skjer i stor grad utover i landet, profitten og skattene ender ofte opp andre steder. Dette er det også mulig å gjøre noe med. Senterpartiets mål er at en større andel av den underliggende verdiskapningen blir igjen der den faktisk skjer.

Næringsaktiviteten i Norge er i stor grad naturbasert, og i distriktene. Det er ingenting som tyder på at det blir enklere fremover, snarere tvert imot. Det stilles stadig mer krav, og en større og mer avansert forvaltning krever mer av de aktørene som forsøker. Vi ser også at det generelle konfliktnivået går opp rundt mange av de mulighetene som byr seg, enten det er mineraler, oppdrett, energi eller jord og skogbruk. Regjeringen fører en aktiv politikk for å ta en stadig større del av landet ut av bruk gjennom vern. Det er distriktene som må ta regningen for dette i form av tapte muligheter. Også dette er det selvsagt mulig å gjøre noe med.

Endelig gjennomføres mye politikk med utgangspunkt i den virkeligheten som finnes i Oslo eller de store byene – riktignok ofte med gode intensjoner. To eksempler er boligpolitikk og strandsone: Gjennom lov og forskrift er kravene til boliger strammet betydelig inn de siste årene. Dette er uproblematisk i Oslo og Trondheim, der får du uansett igjen det det koster å sette opp et hus. I Budal, Bugøynes eller Dalen er det ikke nødvendigvis sånn. Å sette opp et hus er i utgangspunktet ofte et tapsprosjekt.

Når forventet verdistigning i tillegg er den største formuesoppbyggingen for folk flest blir svaret fort å flytte til byen. Strandsonepolitikken fungerer ofte på samme vis – det er åpenbart et problem rundt Oslofjorden og i andre pressområder, men det å få bygge fritt og landlig er ofte det som skal til i områder der det uansett er lite folk. På samme vis er det lett å sitte i Oslo og øke drivstoffprisene, senke pendlerfradraget og bruke pengene på bedre kollektivtilbud i byene.

Utviklingen av distriktene våre burde ta enda mer plass i norsk offentlighet. Det er tross alt her norsk framtid i stor grad ligger.

Kommentarer til denne saken