Nå kvesses spareknivene i kommunene. Etter flere gode år, sterkt drevet av en skatteinnkreving høyere enn de fleste kommuneøkonomer hadde drømt om, spås det nå mørke tider. Kostnadene er høye, formålene er mange - og for nordlige Trøndelags del, er demografien svært krevende.

Så langt virker Steinkjer å styre mot de tøffeste kuttene på Innherred. I sin fremlegging onsdag levnet kommunedirektør Bjørn Kalmar Aasland liten tvil om at det må gjøres helt grunnleggende endringer.

Aasland kaller det, som alle andre kommunedirektører ville gjort, «strukturgrep». På norsk heter det nedleggelser. Får han grønt lys fra politikerne, skal han bruke noen måneder på utredning, før han kommer tilbake til dem med forslag om både skoler og eldreinstitusjoner som skal legges ned.

Verdals budsjett er foreløpig ikke presentert. I Levanger og Inderøy gjøres det ikke like store strukturgrep som det legges opp til i Steinkjer, iallfall ikke nå, men i alle disse kommunene er strukturdebatten bare et dårlig driftsår unna.

Det er på mange måter forståelig at Bjørn Kalmar Aasland og alle andre i hans stol tyr til strukturgrep når de skal spare penger. Den åpenbare årsaken er at færre enheter koster mindre penger. Men ofte ligger det også en sterk logikk i grunn, så også i Steinkjer i 2021. I løpet av noen få år, blir det nesten 250 færre elever i skoleverket i Steinkjer. Det betyr rett og slett at man trenger mindre plass - og det betyr at hver elev som er igjen blir dyrere. Dessuten er det andre argumenter enn bare økonomi i bildet - for det er grenser for hvor liten en skole eller en klasse kan bli før elevene kan risikere for små grupper, få venner eller for få utfordringer.

Hvis vi likevel holder oss innenfor økonomien, er det på sin plass å poengtere hvor forutsigbart og dobbeltmoralistisk sentraliseringens mekanismer egentlig er. Det er bare noen få uker siden Nortura vedtok å legge ned skjærelinja i Steinkjer, en sak som etter hvert (og for sent) skapte stort lokalpolitisk engasjement, ikke minst fra Senterpartiet i Steinkjer. Mye av kritikken mot Nortura gikk på hvordan et selskap eid av og drevet for landets bønder kunne gjøre grep som så kraftig sentraliserte virksomheten. Det er ikke vanskelig å være enig i det - men nå står de samme lokalpolitikerne i Steinkjer snart i akkurat den samme utfordringen: De er nødt til å sentralisere sin egen struktur for å spare penger.

Da kan de, som Nortura, komme til å undervurdere verdien av å ha spredte enheter. Særlig skole, men også omsorgstilbud, er viktige brikker i lokalsamfunn - og trolig en avgjørende årsak til at både unge og gamle bor utenfor bysentrum. Hva prislappen egentlig er på sentralisering er vanskelig å vite, men mye tyder på at boligpriser, attraktivitet, sysselsetting og næringsgrunnlag påvirkes negativt. Om summen av dette når opp til millionene kommunen sparer i drift, vites ikke, men det er likevel viktige forhold.

Kjernen i hele den nasjonale sentraliseringsdebatten handler også om akkurat dette: Bør staten og det offentlige gjøre prioriteringer som også vektlegger andre hensyn enn de rent (samfunns)økonomiske?

Av alle steder burde svaret på dette være åpenbart i bygdenes by. Men den retorikken holder neppe – for det var akkurat det samme man sa om Nortura.