Spørsmålet har fått 20 unger og to kollegaer til å stoppe opp. Det er frokost i barnehagen og matbokser deles ut. I hånda holder jeg en gul plastmatboks uten navn. Den har verken prinsesser eller superhelter utenpå, jeg veit ikke om dette er gutte- eller jentematboks. I et øyeblikk er det full forvirring før en liten hånd rekkes i været og frokosten kan fortsette.

En kollega mumler at foreldre er for slappe med å merke tingene til ungene sine. Hva forteller episoden med matboksen oss om hvor langt likestillingen er kommet i Norge i 2022?

I Norge vokser vi opp i troen på at vi er et likestilt samfunn med små forskjeller og høyt under taket. Likevel sorterer vi hverandre fortsatt i kategorier. Gutter – jenter, brun – hvit, streit – homo, lista er uendelig. Og det er vel uskyldig? Vi trenger jo kategorier for å orientere oss og holde orden i tilværelsen? Stopp litt der. Hvis du tenker det, er det stort sjanse for at du tilhører en majoritetskategori. Du har kanskje aldri opplevd å bli behandlet annerledes eller dårligere fordi de rundt deg setter deg i en annen bås enn seg selv. Men prøv å forestille deg:

Du er mor til en skolestarter. Du mottar et håndskrevet hatbrev i postkassen fordi noen, som vet hva du heter og hvor du bor, har fått med seg at barnet har én mor til.

Du skal ikke oppholde deg lenge i en skolegård før du hører «homo» brukt som skjellsord mellom barn. Med episoden med Valdres-brevet friskt i minne skal vi kanskje ikke være så overrasket.

Du sitter sammen med venner på en bar i Oslo sentrum en varm sommerkveld. Mange skeive samles her, og de fleste skal ut og feire Pride i paraden dagen etter. En mann svinger inn i gata, tar et automatvåpen opp av en bag og begynner å skyte. To blir drept, tjue skadet.

I ukene etterpå fortsetter mange skeive å være redde. Mange har brukt lang tid på å finne tryggheten til å være seg selv ute i offentligheten. Noen var akkurat på vei ut, men snur i døra. Politiet ber FRI Møre og Romsdal avlyse årsmøtet sitt. De kan ikke garantere for sikkerheten til 15–20 personer på et lukket møte.

Hver juni de siste årene har vi sett tallrike eksempler på at regnbueflagget heises, bare for å rives ned igjen, tråkkes på, klippes opp, kastes i søpla. I Trondheim fikk Rødts regnbuebanner henge i noen timer.

Ordtaket sier at «du tror det ikke før du ser det». Det store flertallet av oss ville aldri drømme om å sende et hatbrev eller rive ned et regnbueflagg, og derfor reagerer vi også med overraskelse og sinne på disse eksemplene. Men det er også omvendt: «Du ser det ikke før du tror det». Som samfunn må vi lytte til de ulike minoritetsgruppene når de forteller om utenforskap, hat og vold, et samfunn som slett ikke alltid oppleves som åpent og inkluderende.

Eksempelet mitt om matboksen er lite i det store bildet. Men jeg mener at det henger sammen. Den gule matboksen utfordra oss – fordi den ikke sa noe opplagt om hvilket kjønn som eide den. Fra barnsbein av kategoriseres vi, inviterer i jentebursdag og guttebursdag, kler oss i farger det knyttes kjønnsforventninger til.

Pride utfordrer de konservative og vedtatte kjønnsforståelsene i samfunnet. I debatten i forkant av Pride i år skjøv mange stemmer barna foran seg. Hensynet til små barn ble av mange kritiske røster brukt som argument for å kritisere og i ytterste konsekvens begrense pridemarkeringer. Debatten var preget av både uvitenhet om hvordan barnehage og skoler jobber pedagogisk og en fordekt kritikk av den skeive bevegelsen.

Dette er medlemmer av majoriteten som snakker ned minoriteten. Jeg håper vi ikke sitter stille og ser på det neste gang. Det er viktigere enn noensinne at pridetogene blir store og mangfoldige, om det er i en liten bygd i Gudbrandsdalen, regnbuetoget i Oslo, ute på øyene eller i Pride i Trondheim.