Gå til sidens hovedinnhold

Skal vi bekjempe hat og konspirasjonsteorier, må hver enkelt av oss legge ned en innsats.

I anledning tiårsmarkeringen etter 22. juli 2011 har hvert av ungdomspartiene i Trøndelag skrevet en hilsen til AUF. Dette innlegget er fra Knut Jørgen Kirkeberg, leder i Trøndelag Unge Høyre.

HILSEN TIL AUF

Ti år etter 22. juli kommer mange politikere til å si at «det er ti år siden Norge ble rammet av terror». Det er riktig. Men flere glemmer den siste setningen: Angrepet var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF. Og det var et høyreekstremt angrep.

Mange starter innleggene sine om 22. juli med personlige historier. Hvor de var, hvor gamle de var og hva de tenkte. 22. juli 2011 var jeg 13 år. Jeg befant meg tusenvis av kilometer unna Norge og forstod lite av hva som så ut som filmscener beskrevet med et fremmed språk på TVen.

Jeg tror flere personlige historier i kronikker som handler om 22. juli er et uttrykk for å rettferdiggjøre sin egen rett til å uttale seg. Å vise at man har forståelse, før man skriver om ekstremisme, hat og konspirasjonsteorier. For ti år etter 22. juli er berøringsangsten så stor at de fleste av oss føler en plikt til å rettferdiggjøre egen deltakelse i ordskiftet. Det er ikke bra. Politikere og innbyggere skal ikke kvie seg eller unnlate å uttale seg om det største terrorangrepet på norsk jord. AUF bør ikke måtte stå alene.

Det mangler ikke på andre som ønsker å bidra. Det har blitt produsert bøker, serier, skuespill, filmer, podkaster – og sikkert mer – om angrepet. Vi har hatt et rettsoppgjør, gjerningsmannen er dømt, og mange har kommet seg videre i livet. Men mange har ikke det. Vi er fremdeles ikke i mål.

For det første har ikke vi som samfunn lagt stor nok vekt på at det var sosialdemokratiet i regjering og ungdommens engasjement om det som ble rammet av terror. For uansett om man mener terroristen er gal eller ikke, så var angrepet målrettet og planlagt. Det betyr ikke at medlemmer av andre partier ikke kan føle seg angrepet. For et angrep rettet mot AUF, er også et angrep rettet mot demokratiet. Det er ingen motsetninger, men det er fremdeles et selvstendig poeng at begge to blir nevnt.

Vi har heller ikke levd opp til vårt viktigste løfte: Aldri mer 22. juli. Ekstremisme, uavhengig av form, hat og konspirasjonsteorier er på full frammarsj i Europa. Også i Norge. Å diskutere nettopp ekstremisme ti år etter 22. juli er ingen polarisering. Det er ikke «å gjøre politikk ut av et angrep». Det er å følge opp de forpliktelsene vi som samfunn ga de som ble angrepet.

Beredskapen har blitt bedre og handlingsplanene er sikkert gode. Men så lenge nazister og IS rekrutterer unge over internett, marsjerer i gatene våre og vi som sivilsamfunn fremdeles kan være utsatt for terror – så har vi ikke gjort nok. Mye må fremdeles gjøres, av Erna eller av Jonas, i tiden til komme.

Ti år etter 22. juli skal vi lytte til AUF og Arbeiderpartiet. Men vi skal også delta i debatten. Det var ikke jødenes ansvar etter andre verdenskrig å vedlikeholde historien om holocaust. Og det bør ikke være AUFs ansvar alene å gjøre det samme med 22. juli. Et innlegg i avisen er sjeldent nok. Men det kan være en god start. For skal vi bekjempe hat og konspirasjonsteorier, må hver enkelt av oss legge ned en innsats. En innsats vi er stolt av som gamle.

Selv om man 22. juli 2011 var 13 år, utenfor Norge eller medlem av Unge Høyre.

Her er ungdomspartienes hilsener til AUF:

Les også

Dere har båret en stor byrde de siste ti årene

Les også

Det er viktigere enn noen gang at vi ungdomspolitikere står sammen

Les også

Vi i Trøndelag Unge Venstre står sammen med dere i kampen

Les også

Kampen mot høyreekstremisme og for et varmere, rausere og mer solidarisk samfunn fortsetter.

Les også

Jeg tror det er vanskelig for oss andre å forstå hvordan det har vært

Les også

Men kva var det eigentleg vi aldri skulle gløyme?

Skal vi bekjempe hat og konspirasjonsteorier, må hver enkelt av oss legge ned en innsats.

Les også

22. juli er et sårt tema i norsk historie, og noe som er vanskelig å snakke om. Kan det føre til at vi glemmer hva som skjedde?