Gå til sidens hovedinnhold

Skam over Steinkjer kommune!

Artikkelen er over 1 år gammel

Så er det skjedd. Sønnen vår, Gaute, er tvangsflytta fra Tunet, det mest vellykka bofellesskapet i Steinkjer, ja kanskje et av de mest vellykka bofellesskapa for psykisk utviklingshemma mennesker i heile landet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han var trygg der. Det var heimen hans. Vi, foreldra, var trygge også. Vi vart alltid godt mottatt av vennlig betjening som fortalte om hva som skjedde gjennom dagen. De ansatte hadde god greie på det, for de levde det meste av sine arbeidsdager i og nært inntil fellesrommet, tett på de 7 beboerne. De var erfarne og velutdannete. Han Gaute har bodd i andre fellesskap før. Der gjorde de så godt de makta, men forholda lå ikke til rette som på Tunet, og vi vart vant til at han var klokkeglad når vi kom og henta ham til besøk hos mor og far og søsken i heimen der han bodde som liten. Nå, etter at vi kom til Tunet, fikk vi sjå ham glad når vi brakte ham tilbake også. Det var ei utrulig lettelse, for vi skjønte at nå har gutten vår på 55 fått et sted han gler seg til å komme tilbake til når han har vært ei stund derifra. Det er det som kalles en heim, er det ikke?

Nå er han Gaute og en av de andre beboerne på Tunet installert på et stort bosenter annet sted i byen. Der er det plass til 64 mennesker med ulike typer livsvansker i 8 avdelinger fordelt på to etasjer. Dette er ei utvikling som reverserer den nasjonale prosessen som varte fra 1991 til 1995 og som førte til nedlegging av store sentralinstitusjoner. Reverseringa er ikke en prosess som er begrensa til Steinkjer kommune.

På et webinar i sommer om boligsituasjonen for utviklingshemmete, arrangert av Likestillings- og diskrimineringsombudet, la professor Jan Tøssebro fram undersøkelser om hva som har foregått etter HVPU-reformen som foregikk fra 1991 til 1995. Resultater av undersøkelsene er også å finne i boka «Hverdag i velferdsstatens bofellesskap» fra 2019. Utviklinga er nedslående. Fra 1994 til 2010 foregikk det ei dobling av gruppestørrelsene i bofellesskap. Utviklinga er åpenbart i strid med måla fra den såkalte «HVPU-reformen». Den er også i strid med måla som statsmyndighetene har satt for omsorgspolitikken: Reformen (fra store til små enheter) skal gjelde fortsatt. I tillegg skal tjenester tilpasses det enkelte individ, det skal legges mye større vekt på sjølbestemmelse, og det skal legges mye større vekt på at man sjøl skal kunne velge hvor man vil bo. Undersøkelsene Tøssebro refererer til, viser at små bofellesskap skårer mye høyere enn store når det gjelder å tilby meir individtilpassa tjenester. Sosialvitenskapelig forskning viser at med store bofellesskap beveger du deg egentlig tilbake til det du ønska deg bort fra.

Kunsten å omgå loven

Kunsten å omgå nasjonale målsettinger og bestemmelser når det gjelder boforhold for personer med utviklingshemming er ikke noe som Steinkjer kommune er aleine om. Måten det har blitt gjort på i vår kommune er imidlertid vårt hovedanliggende. Tre dager før møte i Hovedutvalget for helse og omsorg i januar fikk vi pårørende beskjed om at administrasjonen ville foreslå for hovedutvalget at Tunet skulle nedlegges. Begrunnelsa var av økonomisk art, uten at vi noen gang har fått oss forelagt hva man kunne spare ved ei nedlegging. Det må også bemerkes at ingen ansatte på høyt administrativt nivå i kommunen noen gang har satt sin fot i Tunet bofellesskap, og at de likevel så seg berettiga til å trosse klare statlige føringer for hvordan bosituasjonen for utviklingshemmete skal være.

Da saken vart lagt fram for hovedutvalget den 28. januar i år, skjønte imidlertid det politisk oppnevnte utvalget at her var det foregått en brøler i den administrative saksbehandlinga som utvalget ikke kunne tolerere. Det fatta slikt vedtak:

Det gjøres ingen endringer ved Tunet bofellesskap nå. Før det konkluderes, må det gjennomføres en grundigere prosess, med god involvering av brukerne og deres pårørende, ansatte, tillitsvalgte og aktuelle råd og utvalg, og som avklarer hvilke aktuelle botilbud brukerne kan få tilbud om.

Vi syntes vi hadde vunnet en halv seier gjennom hovedutvalgets vedtak, men dessverre fins det ikke noen halve seire, i alle fall ikke dersom motparten, i dette tilfellet Steinkjer kommunes administrasjon, tyr til tvilsomme knep for å få viljen sin igjennom. Et sånt knep vart vi utsatt for den 12. mai, da hovedutvalget vart lokka til enstemmig å vedta nedlegging av Tunet med henvisning til ei framtidig tidsplan for involvering av pårørende etter at nedlegginga var vedtatt. Framgangsmåten med først å gjøre vedtak og deretter å «involvere» brukere og deres pårørende er en skinndemokratisk praksis som har vært fulgt gjennom heile nedleggins- og flytteprosessen. Den skisserte tidsplanen for samtaler med pårørende vart fulgt så godt det lot seg gjøre, men for vår del fikk vi ikke inntrykk av at de bød på mulighet for medvirkning på noen måte. En av hovedutvalgets medlemmer forsto snart at hun var blitt offer for en mildt sagt uvanlig administrativ framgangsmåte, og rykka inn et leserinnlegg i Trønder-Avisa under overskrifta «Vi har blitt lurt».

Lovlighetskontroll og ny behandling

Den 30. mai vendte tre kommunestyrerepresentanter (alle fra partiet Rødt) seg til hovedutvalget og fremma krav om lovlighetskontroll med henvisning til Kommuneloven og Forskrift om kommunale og fylkeskommunale råd. Klagerne ba departementet vurdere lovligheten av administrasjonens forslag i januar og av hovedutvalgets vedtak den 12. mai. Kommunens helsesjef måtte umiddelbart innrømme at «Saken vedr. Tunet bofellesskap er ikke behandlet i samsvar med kommunelovens […] forskrift om medvirkningsordningen, hvor det fremgår at rådene har rett til å uttale seg i saker som gjelder henholdsvis eldre og personer med funksjonsnedsettelse».

Den 11. juni avga både Eldres råd og Rådet for personer med funksjonsnedsettelse| grundige uttalelser om sitt syn på nedlegginga av Tunet. Uttalelsen fra Rådet for personer med funksjonsnedsettelse lyder som et ekko av professor Tøssebros advarsel mot store bofellesskap. Begge rådene gikk sterkt imot nedlegging av Tunet. Administrasjonen så imidlertid heilt bort fra råda de hadde fått, og fremma for tredje gang forslag om nedlegging av Tunet i ekstraordinært hovedutvalgsmøte den 16. juni. Den fikk med seg 7 av 11 representanter i hovedutvalget, mens AP’s tre representanter og SV’s ene stemte imot.

En slikkepinne

Det tredje nedleggingsforslaget var fremma i tre deler. For det første vart det vist til den økonomiske situasjonen i kommunen og nødvendigheta av innsparing. Det siste punktet konstaterte at «lovlighetsklagen anses imøtekommet». Men kommunen hadde alt erkjent at det var begått alvorlige feil, så hvordan noen har kunnet komme på ei slik formulering er ei gåte. Forklaringa på hvorfor hovedutvalget gikk i fella ligger nok i vedtakets punkt 2, der det vises til at

ingen brukere skal flyttes uten at de selv og de pårørende opplever reell medvirkning i endringene og trygghet for at den enkeltes behov blir ivaretatt godt. Det innebærer blant annet at brukernes/pårørendes mening blir tillagt vekt når nytt bosted skal vurderes og bestemmes. Det betyr også at kommunen må strekke seg langt for å ivareta kompetanseoverføring, kontinuitet og oppfølging av beboerne fra personer de kjenner i perioden både før og etter flytting.

Vår oppfatning

er at hovedutvalget gikk rett i denne fella da det for tredje gang vedtok å legge ned mønsterinstitusjonen Tunet. Vi må innrømme at vi sjøl var på veg til å sluke agnet. Men sommeren gikk, og vi hørte ingen ting som gjorde oss trygge på at kommunen skulle «strekke seg langt for å ivareta kompetanseoverføring, kontinuitet og oppfølging». Det gikk så lenge at vi så oss nødt til å skrive et brev hvor vi sa fra hva vi mente måtte til av bemanning, særlig når det gjelder vernepleierressurser, for at den nye boligen til sønnen vår skulle tilfredsstille krava i hovedutvalgets vedtak. Vi stila ikke brevet vårt til mellomlederne i kommuneadministrasjonen som vi hadde mista all tillit til, men gikk heilt til topps i kommunens politiske og administrative ledelse. Vi fikk ikke noe svar før vi purra. Svaret fra personallederen var «goddag mann, økseskaft». I seinere møter har vi forstått at det er tatt ille opp at vi gikk til topps i kommunens administrative og politiske ledelse med våre ønsker. Det kan vel være det samme. Våre ønsker blir i alle fall ikke tatt til følge. Vi har ikke opplevd at kommune har strukket seg langt for å ivareta «kompetanseoverføring, kontinuitet og oppfølging».

Nå er sønnen vår flytta

Vi har ingen grunn til å tru at han får et dårlig botilbud på Guldbergaunet bosenter Vi har imidlertid mista all tru på den administrative ledelsen i Steinkjer kommune. Den har ikke anelse om hva den holder på med. I vårt siste møte, den andre september, ga Helsesjefen oss pårørende skylda for at prosessen med nedlegging av Tunet har tatt lang tid og påført kommunen kostnader. Dette til tross for at det er administrasjonen sjøl som har trukket prosessen i langdrag ved sin inkompetanse, dokumentert i hovedutvalgets vedtak i januar, ved lovlighetsklagen i mai og ved somlete saksbehandling i ettertid. Hun trua også. For å gi tyngde til trusselen opplyste hun at «lyset vil slukkes på Tunet 1. november». Vi er ikke glade i trusler samme hvor de kommer fra, særlig ikke når de kommer fra inkompetente og overbetalte kommunebyråkrater. Vi er derimot glade i samarbeid og samtale. Samarbeid og samtaler har det vært smått med sia nedeggingsvedtaket i januar. Samarbeid og medvirkning fra beboere og pårørende skulle vært satt i verk lenge før det første nedleggingsvedtaket var fremma i januar. Vi er imidlertid godt tilfredse med det arbeidet som staben på Tunet bosenter har gjort for å lette overgangen, og vi er godt tilfredse med måten sønnen vår og vennen hans fra Tunet er blitt tatt imot av betjeningen på Guldbergaunet

Vi syns imidlertid at Steinkjer kommune burde skjemmes over at de legger ned et mønstergyldig bofellesskap som Tunet for å sparere tvilsomme penger. Vi er heller ikke imponert over at fleirtallet i det politisk sammensatte Hovedutvalget for helse og omsorg i Steinkjer har lagt seg godt til rette i lomma på kommuneadministrasjonen. Vi stiller oss også undrende til at politisk oppnevnte råd, slike som Eldres råd og Rådet for personer med funksjonsnedsettelser, er blitt sparka til side og har måttet finne seg i å spille rollen som Wesensteens berømte «supperåd». (Den interesserte vil kunne finne den morsomme og informative sketsjen om Norsk supperåd på nettet). Begge disse kommunale, politisk oppnevnte rådene er imidlertid sammensatt av dyktige mennesker som har erfaring fra, og innsikt i, saker de holder på med. Vi skammer oss ikke minst for den rollen de har blitt satt til å spille i nedleggingsprosessen.

Det er vel ikke annet å vente enn at husleia for de tvangsflytta personene går opp med 3 – 4000 kroner i måneden så lenge råtnende badeanlegg, nytt kulturhuskvartal og overbygd fotballbane er prioriterte oppgaver for kommunen.

Kommentarer til denne saken