Den russiske ledelsen var sikker i sin sak: Ukraina ville falle for det russiske angrepet i løpet av noen dager. Ledelsen i Kyiv skulle bli arrestert. Det hele ville være over før noen – verken i øst eller vest – egentlig rakk å reagere. Seieren ville bli total og, sett fra russisk side, blendende. NATO, EU og Vesten skulle få den lærepengen man i øst mente var fortjent. Putins uttalte ønske om å gjenskape det russiske imperiet, som var på høyden i årene hammeren og sigden vaiet over Kreml, skulle vise seg som alt annet enn nostalgiske drømmer.

Sjelden har noen feilberegnet så fundamentalt. Kyiv falt ikke. Den ukrainske motstandsviljen har vist seg enorm. Moralen i så vel den militære som sivile delen av samfunnet overgår kanskje alt vi har sett i Europa etter Andre verdenskrig.

Etter sju måneder er den russiske katastrofen et godt synlig faktum. Ukrainske styrker jager russiske soldater på regelrett flukt. Moralen på bakken er elendig – på østlig side av frontlinjen. Meldingene om soldater som tvangsververs til en krig de ikke har noen kunnskap om, og som dertil mangler militær kompetanse, begynner å bli mange. På ukrainske side har man gjennom flere måneder rullert styrkene – slik at man etter hvert har bygd opp en relativt høy militær kompetanse i mobiliseringsreserven, uten at styrkene samtidig utmattes i skyttergravene. På russisk side har man slitt dem fullstendig ut.

Putins maktbase hviler på et helt bestemt narrativ – som igjen skaper en befolkning som langt på vei er politisk nøytralisert. Nå slår selve grunnhistorien sprekker, og dette begynner å bli synlig også for den russiske befolkningen. Under toppmøtet i Samarkand, som skulle demonstrere Putins rolle som betydelig internasjonal aktør, ble han spilt ut over sidelinjen av Tyrkias president Erdogan og Kinas sterke mann Xi. Festmiddagen som skulle kringkastes og vise den russiske presidenten som selskapets midtpunkt, ble en katastrofe da den viktigste deltakeren, den kinesiske presidenten, takket for laget og tok flyet hjem til Beijing før forretten kom på bordet.

Samtidig ble det klart at flere av deltakerlandene var i ferd med å gå til krig mot hverandre – åpenbart fordi Russland har blitt nødt til å trekke styrker ut av baser i nabolandene for å sende dem til fronten i Ukraina. Satt på spissen: Kontrollen Russland og Putin har hatt over de østlige og sørlige delene av den gamle Sovjetunionen, er i ferd med å forvitre – samtidig som det har blitt tydelig at Kina ikke er villig til å ofre eller risikere noe som helst for å komme Moskva til unnsetning, annet enn forståelse og ett og annet hyggelig ord. Men når soldater dør og ammunisjonslagrene tømmes, kommer man sørgelig til kort med støtteerklæringer.

Det er antakelig på denne bakgrunnen vi må tolke onsdagens melding om at Russland mobiliserer deler av sine militære reserver. Seieren man ventet i Ukraina er i ferd med å bli snudd til nederlag. Det er reell fare for at regimets makt kan bli utfordret – både nedenfra, gjennom folkelig misnøye – og fra andre deler av maktapparatet. Rundt presidenten befinner det seg en krets av sivile og militære ledere som mener Putin så langt har vært alt for tilbakeholden. Som er frustrert over at Russland ikke går til total krig – og hvor atomvåpen er en del av verktøyene man har å vurdere for aktiv bruk.

Innkalling av reserver og truslene om å bruke taktiske atomvåpen er Putins svar på utviklingen. Spørsmålet er om det er nok. Hva skjer hvis mobilisering av 300.000 soldater som hittil har nektet å la seg verve frivillig, ikke gir ønsket effekt på slagmarken? Hva hvis taktiske atomvåpen viser seg å være det eneste Putin har igjen for å komme på offensiven? Hvordan vil Vesten og NATO reagere på et begrenset atomangrep i Ukraina?

Vi står overfor en situasjon vi ikke har historiske paralleller til. Det gjør det hele ekstra skremmende. USAs beslutning om å bruke atomvåpen i Japan for å avslutte Andre verdenskrig og sette en stopper for de vanvittige tapene man antok at et konvensjonelt angrep ville medføre, viste seg å ha effekt: Keiseren kapitulerte. Men Japan på sensommeren 1945 og Ukraina i dag er to vidt forskjellige situasjoner. Der det ene landet visste at kun nederlaget gjensto og at man var isolert og totalt venneløs, inngår Ukraina i dag i et tett og etter hvert ganske integrert samarbeid med verdens største forsvarsallianse. Det er langt fra gitt at Ukraina kapitulerer selv etter et angrep med atomvåpen. Faren for at situasjonen kommer ut av kontroll, er skremmende stor. Nord og vest for Ukraina befinner NATO seg. Dette er vårt nærmeste nabolag.

Men la oss anta at bruk av atomvåpen tvinger fram en fredsslutning som innebærer at store deler av Ukraina blir russisk territorium. Hvordan skal verden håndtere en slik situasjon? Hvordan forholde seg til en angriper som tyr til det utenkelige for å få sin urimelige vilje gjennom? Hvordan skal vi møte Russland etter et slik scenario? Frykten for at det kan skje igjen vil dessuten akselerere. Noe som i seg selv vil bli definerende for Europa i alle fall i vår levetid.

Dess større fallhøyde man skaper seg – dess verre blir det å komme ut av situasjonen med æren i behold. Mobiliseringen og truslene om bruk av atomvåpen er nødt til å gi ønsket effekt. Hvis ikke, har Putin to utganger: Øke innsatsen ytterligere eller innrømme at angrepet har slått feil. Det første bringer verden, i alle fall Europa, nærmere kanten av en storkrig vi ikke aner rekkevidden av. Det andre vil bety at Vladimir Putin frivillig skriver seg inn i de russiske historiebøkene som en ynkelig fiasko.

Dessverre er det lite som tyder på at Putin er forberedt på å innrømme nederlag på verken slagmarken eller i politikken. Han har planlagt for et helt annet ettermæle enn å bli mannen som huskes for det største militære nederlaget i Europa etter Andre verdenskrig. Dermed kan vi ha kommet dit hen at vi må håpe på et sivilt eller militært kupp for å unngå livsfarlig eskalering. Det kan selvfølgelig skje – men vi vet ytterst lite om hvor sannsynlig det er. Og vi vet strengt tatt heller ikke om et regimeskifte vil gi et mer demokratisk og fredelig Russland. Faren for det motsatte er så absolutt til stede.

Det er derfor mange grunner til at ettertiden vil komme til å minnes 24. februar 2022 som det farligste vendepunktet i Europas historie på over 80 år. 21. september 2022 gjør en fra før truende situasjon atskillig farligere. Dette kan på alle måter bli en kald høst og vinter.