Gå til sidens hovedinnhold

Skjerp deg sjøl

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kvinner må skjerpe seg og skrive mer i avisa, skrev nettopp Adresseavisens Fredrik Skaget Øien. Hvorfor skal kompetente kvinner gidde å skrive i avisa? kan vi kanskje heller spørre.

I flere år var jeg aktiv debattant i norske aviser. Det er jeg ikke så mye lenger. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg har bedre ting å gjøre. Jeg er en høyt utdanna person med mye erfaring og kompetanse som kan ganske mye om mange tema og som aller mest kan å sette meg inn i ting og formidle det videre, noe som også er vesentlig for å delta i ordskiftet. Men jeg kan velge hva jeg bruker kompetansen min på, og jeg bruker den der det oppleves som relevant.

Jeg skreiv en del innlegg for Aftenposten og VG i si tid. Det var i saker der jeg opplevde at det var behov for mine perspektiver og min innsikt og hvor jeg opplevde at jeg bidro til et mangfoldig ordskifte.

Jeg opplever ikke det så ofte lenger. Hvorfor skal jeg skrive innlegg for Aftenposten, når det brukes som stråmann for å angripe kvinner og standpunkt jeg bryr meg om, og de færreste bryr seg om det jeg egentlig sa? Hvorfor skal jeg skrive om noe jeg bryr meg om i VG, når det resulterer i en full Facebook-innboks fra folk som gir meg negative personkarakteristikker uten en gang å ha møtt meg?

Jeg deltok i en debatt om russisk politikk på NRKs Dagsnytt Atten en gang. Jeg hadde forberedt meg mye. Jeg skulle snakke om et enormt tema, som mange kan mer om enn meg, ikke minst min meddebattant, daværende Russlandskorrespondent Morten Jentoft. Men jeg kunne noe om hvordan Russland bruker fora som Eurovision politisk i konflikten med Ukraina. Og jeg kan jo noe om utenrikspolitikk, selv om det er et tema kvinnelige debattanter uten et par doktorgrader skal holde seg unna.

Hva gjorde NRK? De laga en video av hvor morsomt det var at jeg hadde stripete genser på. For det hadde også den kvinnelige debattanten før meg. Og en av de kvinnelige teknikerne som hjalp oss på plass i studio. Vi gjorde alle jobbene våre, NRK lagde innhold til sosiale medier av det vi hadde på oss. De fikk sikkert høye delingstall. Jeg fikk ikke en gang betalt.

Jeg skreiv under pseudonym ei stund. Det var befriende. Folk kunne ikke angripe min kompetanse, for de visste ikke hva den var. De kunne ikke rive meg ned uten å lage et bilde av meg, som jeg slett ikke var og som jeg derfor heller ikke tok meg nær av. Det var til og med folk som mente jeg egentlig var mann, og derfor holdt hetsen inne. Jeg kunne skrive uten å tenke på hvordan jeg ble oppfattet som person, men heller tenke på hva jeg ville si folk. Flere burde skrive under pseudonym. Jeg skjønner at folk vil vite hvem de snakker med, men så lenge de svarer på det viset de gjør, skylder vi dem ikke å legge privatlivet vårt laglig til for hugg.

Vi trenger flere bustete kvinner i mediene, sier Fredrik Skaget Øien. Bustete har jeg vært. Jeg har kjefta på autoriteter, jeg har vært påståelig, jeg har turt å snakke om saker jeg kan noe om selv om jeg ikke kan alt. Jeg har angrepet vår kongelige høyhet Petter Northug. Jeg har krangla med profesjonelle om fotball. Jeg har tatt plass på bekostning av andre i saker andre kanskje kan bedre. Hva kom det ut av det? Lite annet enn en innboks full av drit. Nok en gang.

Morgenbladet trykka nettopp et flytdiagram fra Utdanningsvitenskaplig fakultet ved UiO, som sier at alle forskere må snakke med kommunikasjonsrådgivere før de publiserer noe. Kompetanse og nyansering er nemlig ikke nok til å komme på trykk. Det selger ikke annonser. Det er det sterke meninger som gjør, aller helst meninger det er lett å rive ned eller kategorisere. Jeg vet det, for jeg skriver begge deler og er ikke er sekund i tvil om hva jeg FÅR på trykk, bare om hva jeg ØNSKER på trykk. Svarene er alltid de samme. Det er fullt i avisa når innleggene er nyanserte, det er plass når utsiktene til skarpe motinnlegg er lovende.

Jeg har flytta fra Oslo til Sørlandet underveis og blitt ei sur distriktskjerring. Man blir litt ekstra sur når man bor på steder VG, Aftenposten og NRK bare tror eksisterer på sommeren. Men jeg har jo også folk her som trenger meg mer enn overarbeidede redaktører, som har mer enn nok med å holde svinestien halvrein og annonseregnskapet grønt. Jobben min, familien min, lokalsamfunnet, politikken, organisasjonslivet, alle trenger de kompetanse.

Det er lett å tro at kvinner ikke er mer i offentligheten fordi de er for redde, sarte og svake. Kanskje er det heller fordi de er målrettede og effektive og vil gjøre en forskjell der det er mulig. Jeg kan garantere at det er flere som tenker som meg. Og dessuten at det er mange kvinner som har høyere utdanning og kompetanse, mer erfaring, mer forståelse, men som heller ikke gidder, som også har bedre ting å gjøre. Jeg tror heller ingenting på at det bare er kvinner som tenker sånn. Til det har jeg snakka med for mange menn som også har begynt å bruke kompetansen sin andre steder, der den blir mer satt pris på.

Det er ikke enkeltpersoner som taper på at vi ikke skriver mer i avisa. Det er den norske offentligheten. Offentligheten, som går glipp av verdifulle perspektiver, viktig innsikt, kritiske spørsmål og nødvendige nyanseringer. Offentligheten, som mer og mer er preget av skyttergraver, hvorfra folk skyter til side for mål, men likevel treffer altfor hardt. Mediene, som ikke lenger fungerer like bra som de demokratiserende, opplysende kanalene vi kunne trengt. Som vi trenger enda mer, i dette gale herrenes år 2020.

Det har alltid vært min motivasjon for å skrive, at mine perspektiver trengs. Heldigvis fins dem som mener det ennå. La oss alle gjøre det beste mulig for dem, så frafallet ikke øker enda mer. Det gjør vi ikke ved å be kvinner skjerpe seg. Det gjør vi alle ved å skjerpe oss sjøl.

Denne kronikken ble først publisert i VG

Kommentarer til denne saken