Gå til sidens hovedinnhold

Skjønner vi hvor stor Utøya-innsatsen var?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I sommer er det ti år siden bombingen av regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya 22. juli 2011. Fortsatt er terroren et nasjonalt traume. Vi som samfunn trenger å bearbeide angrepet, i tillegg til å jobbe for at noe lignende ikke skal skje igjen. Mye er forandret, vi har satt opp veisperringer og sikring rundt statsapparat og arrangementer. Men tilliten vårt lille land bygger på er ikke helt restaurert. Slikt tar tid.

For alle som var direkte involvert er hele livet endret. Mange pårørende er preget av det deres nærmeste opplevde og som mange fremdeles strever med. I siste nummer av magasinet Psykisk helse kan du lese historien til Lill Hege Rostad og Oddvar Hansen, to av de frivillige som la ned en uvurderlig innsats på Utøya midt i angrepet. Uten dem hadde trolig enda flere forsvarsløse ungdommer mistet livet. Rostad og Hansen-historien er dramatisk. De kastet seg inn i en redningsaksjon uten å vite hva som egentlig foregikk, utover at det var skyting. De satte livet på spill uten å ane konsekvensene av det. Etterpå ble de hedret med Medaljen for edel dåd. Heldigvis fikk de også oppfølging av psykisk helse-tjenesten i kommunen og opplevde verdien av å dele erfaringer med andre i samme situasjon.

Gjørv-kommisjonens rapport viste tydelig hvor avgjørende innsatsen fra frivillige hjelpere var under det dramatiske angrepet. Situasjonen var naturligvis langt fra optimal, og ikke i henhold til beredskapsplanen for landet. Den profesjonelle beredskapen har ressurser som frivillige ikke har, også i forkant. De vet hva en krisesituasjon innebærer, som krisepsykiater Lars Weisæth påpeker i samme artikkel. Rostad og Hansen deltok spontant og uforberedt sammen med flere andre frivillige. «Vi hadde genet i oss som gjorde at vi handlet,» forteller de. De risikerte livet - og de visste det - uten noen trening i å håndtere følelsene underveis og reaksjonene etterpå.

I ettertid oppsto det strid om minnesmerket og plasseringen, og mye av oppmerksomheten etter 22. juli og de frivillige har handlet om den. Det gjelder å se angrepet i rett perspektiv. Alt som sto på spill og alle de heltemodige bragdene bør står foran i dette bildet. Frivillige spilte en avgjørende rolle og tok en uforbeholden risiko. Forstår vi det helt? Det skulle ikke være nødvendig, men trolig vil det alltid kunne oppstå situasjoner der profesjonelle hjelpere ikke er til stede, eller ikke kommer i tide, der enkeltmennesker reagerer og handler raskt.

Bildet av 22. juli er ikke komplett uten de frivillige, og bildet av vårt lille land er ikke komplett uten dem. Frivillige som trer inn uten å ane hva de gir seg i kast med fortjener ikke bare en uforbeholden takk, men også klare planer for debrifing og oppfølging over så lang tid det måtte ta.

Kommentarer til denne saken