Eventyret Skogn startet så bra. I år 1902 åpnet Skogn stasjon som en del av den nye jernbanen nord for Trondheim. Her vokste det fram en tett liten stasjonslandsby med park, meieri og handelslag.
Skogn var egen kommune, fram til sammenslåingene med Levanger og de andre nabokommunene på 1960-tallet.
Nesten samtidig startet en gigantisk papirfabrikk ute på Fiborgtangen. Her strekker piper og en veldig kontorblokk seg opp mot himmelen. Et monument over en gryende optimisme.
Men det var før. Nå rives de gamle trebygningene i sentrum en etter en og Skogn er først og fremst en forstad til Levanger og handelsområde ved Magneten.
Matvarebaronene styrer norsk sentrumsutvikling
Sentrum er to gater som løper parallelt med stasjonen. Her ligger et aldershjem, et boligområde som ligner et aldershjem, noen blokker, en bruktbutikk, en kafé og Coop Extra-butikk. Ellers er det asfalt og ugress.
Kafeen har en meny uten priser, noe som tyder på at dette kan være et eksklusivt etablissement. Bygningens lyse teglfasade, rutete vinduer og overbygde terrasse fører tankene til en amerikansk såpeopera fra 80-tallet. Fantastisk!
Vegg i vegg ligger Ekstrabutikken. Nesten ingen har så mye makt over norske tettsteder som matvaregigantene. De tar seg til rette med eviglange vindusløse klosser, gjerne kledd med plater og logoer i grelle farger. Alt uten at politikere eller byråkrater reagerer. Hvorfor ser egentlig matvarebutikkene i Danmark bedre ut enn de norske? I Skogn er i alle fall den nedtrøkkede skoesken kledd med treverk, men ellers er den ganske menneskefiendtlig med sitt grå asfaltdekke fylt opp med biler og betongriser.
Legg ned forbud mot svalganger!
Men det aller verste i Skogn er de nye boligblokkene. De rager flere hoder over alt annet og har svalganger som ligner stillaser lagt utenpå fasaden. Svalgangene er billige å bygge. Istedenfor innvendige trapperom og ganger, blir gangene lagt utenpå huset. Har du leilighet her, hører du alle som går forbi utenfor og folk kan enkelt titte inn gjennom soveromsvinduet ditt. Lenge var svalgangen utryddet i Norge.
Oppfinnelsen, som ble vanlig på norske bolighus etter middelalderen, ble avløst av innvendige ganger og trappehus. Selv ikke i årene etter krigen, da landet skulle bygges effektivt, solid og ikke minst billig, ble svalgangen tatt i bruk noe særlig. Først på 70-tallet ble den funnet fram igjen og nå er svalgangssambaen løs på norske småsteder.
Det nyeste innslaget på blokkfronten er en brun kladeis med hakkete gavler, glassbalkonger og kakaobrunt trepanel. I første etasje, hvor det egentlig burde vært butikklokaler, er det bare en endeløs grå og nitrist vegg som skjuler en parkeringskjeller. Herligheten vender ut mot en gressplen med en asfaltkladd og noen tilfeldig spredte benker.
Kanskje var ambisjonen at dette skulle være en sentrumspark, men hvem vil sitte her. Kanskje noen som ikke har noe annet valg. Butikker i første etasje ville gitt noe nødvendig liv til bygningen. Nå er det istedenfor plantet en hekk som skal skjule veggen den dagen den vokser.
Jernbanestasjonenes Disneyland
Heldigvis finnes det ett stort arkitektonisk lyspunkt i Skogn: jernbanestasjonen. Det er liten sak med grovhuggede steinmurer og okergult treverk, tatt rett ut fra et folkeeventyr eller Disneyland.
Den nasjonalromantiske stilen med sine Andreaskors varsler om unionsoppløsningen som skulle komme noen år seinere. Rundt bygningen ligger en park med store løvtrær, en sti av jernbanesviller og en nesten gjengrodd skotthyllbane.
Parken er en av få norske jernbaneparker som ikke har blitt parkeringsplass. Stasjonene var statussymboler hvor det ble lagt mye omsorg i både arkitekturen og omgivelsene. Her skulle det være fint og attraktivt å være. Det kunne resten av dagens Skogn ha tatt lærdom av.
Parken ser merkelig forlatt ut. Den er en blindvei, uten muligheter for gjennomfart. Hvorfor det ikke er gjort noe mer her, er en gåte.
Sentrum er i alle fall ikke et sted det er fristende eller lett å gå. Hovedveien gjennom tettstedet er rett og uten fartsdumper slik at trafikken kan dundre forbi så fort den bare vil. En gangbru over jernbanene sørger for at det blir ekstra tungvint å krysse skinnegangen.
Det er sikkert gjort av sikkerhetshensyn, men dette grålakkerte stillaset er direkte menneskefiendtlig. Den krasjer helt med den vakre stasjonen og parken. Om innbyggerne inne i sentrum kjører barna sine til skolen på andre siden av skinnegangen er det ikke rart.
Mangler steder der folk kan møtes
Tidligere lå de få trehusene tett mellom stasjonen og hovedvegen, men ett etter ett er de revet. Nå står bare meieriet igjen av den lille stasjonslandsbyen. Utrolig nok var de ikke vernet med en hensynssone, så det var en lett sak å rive. Målet her er fortetning rundt knutepunktet på jernbanestasjonen, slik at det skal være lett å reise kollektivt.
Men spørsmålet er om det snart er noe å reise hjem til. Mye av særpreget er revet ned og det er lite å finne på i sentrum.
I motsetning til mange steder på samme størrelse har ikke Skogn noe bibliotek eller gratis møteplass. Her hadde man en gylden mulighet i det gamle herredshuset, men bygningen ble solgt som rivningsobjekt til utbyggere.
Da får vel Skogn enda et svalgangshus. Stasjonen og parken rundt jernbanen redder Skogn enn så lenge, men det ser ikke lovende ut. Spørsmålet er når de siste trebygningene rives.