Gå til sidens hovedinnhold

Skyld ikke bare på sjåføren

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter at det er blitt jobbet systematisk med trafikksikkerhet i Norge har tallet på omkomne i trafikken her til lands gått ned fra 570 til 108 personer i årene 1970-2018. For hardt skadde har reduksjonen gått fra 4 552 til 565 personer. Likevel viser statistikken at tunge kjøretøy, som lastebiler, vogntog og semitrailere, er direkte eller indirekte årsak til at 688 personer blir skadet i trafikkulykker hvert år. Tunge kjøretøy er involvert i en av tre trafikkulykker. Disse tallene viser at vi fortsatt har en vei å gå når det gjelder trafikksikkerhet og tunge kjøretøy.

Det er viktig å finne årsaken til at en ulykke oppstår for å ha mulighet til å forhindre at det skjer igjen. Tidligere års forskning og praksis har ofte sett etter årsaker hos dem som er direkte involvert i ulykkene, nemlig sjåførene. Denne praksisen blir i stor grad understøttet av hvordan lovverket er utformet. Spesielt kan vi vise til § 3 i Vegtrafikkloven som sier at enhver som ferdes i trafikken skal opptre hensynsfullt, varsomt og aktpågivende. Når en yrkessjåfør er innblandet i en ulykke, har det vært, og er fortsatt, naturlig å tillegge vedkommende et ekstra ansvar for å ivareta bestemmelsen i § 3. Dette fordi han eller hun blir ansett som en profesjonell part. Yrkessjåfører er forventet å være førere med ekstraordinær kunnskap, erfaring og holdninger sammenlignet med førere av personbil.

Til tross for dette er det likevel slik at yrkessjåføren i mange tilfeller ikke kan bli lastet for at en ulykke har oppstått. Nyere forskning har i denne sammenheng pekt på flere andre faktorer som ligger bak og som påvirker en yrkessjåførs hverdag. Nye tiltak, som også omfatter disse bakenforliggende faktorene, er strengt nødvendig for å nå nullvisjonens delmål om maksimum 350 drepte og hardt skadde i trafikkulykker innen år 2030. En slik faktor kan være transportselskapenes tilrettelegging av sine ansattes, altså yrkessjåførenes, hverdag.

I en studie gjennomført ved Nord universitet har forskere sett på hva som hemmet og fremmet disse selskapenes muligheter til å arbeide systematisk med sikkerhet innenfor eget selskap. En vesentlig faktor har vist seg å være tilgang på ressurser, som for eksempel økonomi og kompetente medarbeidere og sjåfører.

I utgangspunktet er vegtransportsektoren en sektor hvor inntjeningen er lav. I gjennomsnitt sitter et transportselskap igjen med et økonomisk resultat på ca. 2-5 prosent. Med slike rammer kan det være krevende å bruke ressurser til annet enn det aller mest nødvendige. Likevel er det slik at noen selskaper klarer å drive sin bedrift lønnsomt og samtidig øke sitt økonomiske resultat over gjennomsnittet. Her har transportselskapenes valg av langsiktig strategi spilt en sentral rolle for at de har lyktes i å sikre seg de nødvendige ressursene som igjen har gjort det mulig å arbeide med sikkerhet innad i egen bedrift.

I hovedtrekk handler det om at de kan velge mellom tre overordnede langsiktige strategier. De kan velge å konkurrere på pris gjennom å tilby den rimeligste tjenesten. De kan velge å være unike i form av å tilby en tjeneste konkurrentene ikke har. Eller de kan velge å spesialisere seg innen ett konkret felt.

I transportbransjen kan det se ut som at mange transportselskap har valgt en strategi basert på pris. Det blir konkurrert om oppdrag ved å tilby den billigste transporten fra A til B. Logikken i en slik strategi er imidlertid at det kun kan være én slik prisvinner i en industri. En slik rivalisering vil med stor sannsynlighet medføre at ingen av aktørene klarer å opprettholde lønnsomhet. Dette gjelder spesielt transport over lange distanser, hvor konkurransen er stor. Det har eksempelvis blitt hevdet at det kun er pris som er utslagsgivende for om et transportselskap vinner et anbud eller ikke. Det blir ikke lagt vekt på om transportselskapet prioriterer ressurser på opplæring av sjåfører eller annet sikkerhetsarbeid. Når anbud kun kan bli vunnet ut fra lavest pris, fører dette til at transportselskapene får utfordringer med å prioritere ressurser på oppgaver som øker sikkerheten og sikkerhetstenkningen i selskapet.

I dag er de beste sjåførene opptatt av at deres arbeidsgiver prioriterer sikkerheten, både til egne ansatte og andre. Når sikkerhet ikke blir prioritert i et selskap, vil dette påvirke selskapets muligheter til å rekruttere de beste og tryggeste sjåførene. Dette er sjåfører som ønsker faglig påfyll og som blir motivert av kurs og kompetanseutvikling i sitt arbeid. De beste sjåførene ønsker ikke å arbeide for et transportselskap som ikke har økonomi til å prioritere slikt.

Disse lite lønnsomme transportselskapene har likevel klart å overleve med nød og neppe i mange år. De har ofte hatt en stor utskiftning på sjåfører, men har alltid fått tak i nye når noen har sluttet. Denne praksisen har kanskje kunnet holde frem fordi tidligere generasjoners sjåfører har vært villige til å både bo og jobbe i lastebilen døgnet rundt. De var kanskje ikke så opptatt av faglig påfyll, kurs og utdanning, men anså samtaler med andre kollegaer langs veien som tilfredsstillende. Mye kan tyde på at den nye generasjonen av yrkessjåfører ikke vil være fornøyd med en slik praksis. Disse sjåførene ønsker ikke å kun leve sitt liv i lastebilen. De ønsker tid med familie og venner, og ha en fritid som de selv styrer. De krever rett og slett mer av sin arbeidsgiver enn det som tidligere har vært vanlig i transportbransjen. Dette betyr at dersom transportselskapene skal kunne få tak i de beste og tryggeste sjåførene, de som har rette kunnskaper, ferdigheter og holdninger, må det være nok ressurser i selskapet til også å kunne prioritere sikkerhetsarbeid. Dette være seg alt fra tilrettelegging av arbeidsdagen for sjåførene, opplæring og kursing ut over det som er obligatorisk og mulighet for en god fordeling mellom jobb og fritid.

Disse transportselskapene har i stor grad valgt en langsiktig strategi som skiller dem ut. Enten i form av noe som gjør dem unike eller ved at de har spesialisert seg for en eller flere transportoppdrag, eksempelvis innen transport av farlig gods eller spesialtransport. Disse reduserer antall konkurrenter ved at de ikke satser i hele transportmarkedet, men i stedet velger seg en nisje der de ønsker å være best. På denne måten øker de lønnsomheten i det de driver med, samtidig som de gir seg selv mulighet til å prioritere ressurser på sikkerhetsarbeid.

Vi kan derfor hevde at et godt og verdiskapende lederskap med et bevisst valg av langsiktig strategi er et virkemiddel for å oppnå lønnsomme transportselskap som både har vilje og ressurser til å prioritere sikkerhetsarbeid.

Kommentarer til denne saken