I sommer gjorde jeg noe uvanlig, i hvert fall for meg. Jeg oppsøkte en diskusjon på facebook, som attpåtil handlet om Donald Trump, og jeg gikk til et lite verbalt angrep på den som hadde startet diskusjonen. Ikke fordi vedkommende var tilhenger av Trump, for det var han ikke. Tvert imot.

Som vedlegg til facebook-statusen hans, var det lenket opp en kommentarartikkel fra Dagbladet om den amerikanske presidenten, og hans støtte i den norske befolkningen. Og som en beskjed til oss som fikk denne delingen i vår feed, som det heter, var beskjeden klar:

«Dersom noen av dere som mottar dette som min Facebook-venn støtter, denne personen, vennligst slett meg eller gi deg til kjenne så jeg kan slette deg.»

Jeg klarte ikke dy meg, for jeg opplevde det han skrev som en enorm selvmotsigelse: «Så du tar en Trump og kvitter deg med folk med motsatt syn som deg selv? Temmelig dobbeltmoralsk. Trump er selvfølgelig en fare for verdensfreden, sånn som han holder på, men vi kan ikke bygge broer ved å grave grøfter», responderte jeg.

La det være sagt med en gang. Å være Facebook-venner innebærer ikke nødvendigvis nære relasjoner. Mange av dem vi knytter kontakt med er av høyst perifer eller profesjonell art. Akkurat som min relasjon til denne personen, som la ut denne meldingen. Hvem vi velger å være digitale venner med, bestemmer vi naturlig nok selv. Men bør vi sile ut venner basert på verdisyn og politiske preferanser?

I et sommerintervju med Trønder-Avisa 7. august, snakker Sebastian Klein, pedagogisk leder ved Falstadsenteret og medlem av det regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen, om dette temaet. Han peker på at vi er nødt til å utvide horisonten og vokabularet med to, litt tunge ord: «Uenighetsfellesskap« og «mangfoldskompetanse».

For det er nettopp det denne facebook-diskusjonen handler om. Når meningsmotstanderen, i dette tilfellet president Trump, er blitt så ekstrem og farlig, føles det kanskje tryggest å fjerne seg fra ham og hans tilhengere. Å distansere seg fra en trussel er menneskelig. Hvis du oppdager en brann, og reagerer med å løpe vekk, har du kanskje valgt en trygg utveg og reddet deg selv. Men samtidig har du også fjernet muligheten for å slukke brannen, og kanskje hindre at den sprer seg.

Det er her Klein mener vi må trene på en form for mangfoldskompetanse:

«Altså bygge opp under en form for uenighetsfellesskap, uten å forby, bruke vold eller trusler. Vi må være hardhudet nok til å tåle krenking».

Og:

«Å sensurere og beskytte seg fra krenkelse, og trekke seg ut, er definitivt ikke løsningen. Man må bruke ytringsfriheten til å skape toleranse for å unngå sammenstøt. Det skal i et demokrati gå an å være uenige, være motstandere av hverandre og krangle, uten vold», uttaler Klein i intervjuet.

For hva skjer om vi stenger ute alle de vi er uenige med? Og hva skjer om vi bare sitter i store digitale nettverk og snakker med dem vi som mener det samme som oss selv? Hva skjer med meningsbrytninger og refleksjon da?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF), barne- og likestillingsminister, fikk før helga kritikk fra professorhold i avisa Vårt Land for å blokkere personer fra sin egen, åpne facebook-profil. Som statsråd er han naturlig nok i en annen posisjon enn meg og deg. Facebook-profilen er hans kontaktflate mot publikum, og dermed ansett for å være en offentlig postjournal. Da kan han ikke blokkere seg fra politisk motstand. Da ender vi opp med at kritikere ikke lenger har en offentlighet å ytre seg i, så de samler seg i digitale bakgårder.

Slike homogene grupper og forum omtales gjerne som ekkokamre. Når du roper ut din vrede der, får du kun tilsvarende svar tilbake – med en ekstrem kraft. Mekanismene kan vi finne igjen på arbeidsplassen også. Dersom du er misfornøyd med arbeidsmiljøet, og du kun diskuterer problemet med meningsfeller som også mener miljøet er dårlig, så blir den negative opplevelsen selvforsterkende. Det som var en fillesak, kan fort bli ti ganger verre.

Det kan jo være at min facebook-venn har rett i at det ikke nytter å snakke Trump-tilhengere i mot, at det ikke er mulig å diskutere med dem og at det ikke har noe for seg å diskutere med noen som mener alt du kommer med er fake news, eller propaganda fra en eller annen skjult avsender. Og at de ikke lar seg overbevise om at den retningen USA er i ferd med å ta, faktisk kan være farlig for verdensfreden. For det er vi jo andre som er blind for hvordan verden egentlig ser ut. Men å stenge dem ute fra vår egen andedam, er ingen heldig strategi.

Når en slik «trumpsk» samfunnskritikk kun får skje i lukkede forum, uten motstemmer, uten korrigeringer, kan det gi farlige utslag, i takt med at diskusjonstemaer, menneskesyn og verdier blir stadig mer destruktive. Det er i slike ekkokamre hat og ekstremisme får grobunn. det er slik terrorisme blir skapt. Et ferskt eksempel viser at den unge mannen som drepte halvsøsteren sin i Bærum, som også angrep en moské, fikk ekstreme, rasistiske holdninger veldig fort. Ikke minst gjennom mørke, anonyme forum.

Men om vi lar være å gå i rette med dem vi er uenige med, om vi snur ryggen til og går, fjerner vi også potensielle filtre. Da fjerner vi all motstand de kan møte i diskusjonene på nettet. Da sitter de igjen med forumene med sine likesinnede – ekkokamrene – samtidig som vi danner våre egne andedammer, fri for høylytte bråkebøtter.

Så mens vi deler solnedgangsbilder, får hatet blomstre i fred et annet sted, med applaus og tilrop. Det er verre enn å ha en Facebook-venn du ikke deler verdisyn med.