Gå til sidens hovedinnhold

Smittevernloven ble aldri laget for å løse strukturelle utfordringer i helsetjenesten

Den nye normalen kan ikke bli at politikere pålegger resten av samfunnet til stadighet å justere aktiviteten fordi helsetjenesten har kroniske kapasitetsutfordringer.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Flere steder er helsetjenesten nå på vei inn i en perfekt storm der Trondheim er et perfekt eksempel. Etter halvannet år med pandemi, er det også koronavirus som står lengst frem i pannebrasken hos både journalister og befolkningen for øvrig. Men smittevernloven ble ikke laget for bøte på kroniske kapasitetsutfordringer i helsetjenesten som inntreffer hver gang det er alminnelige smittsomme infeksjonssykdommer i omløp.

Da St. Olavs hospital med sine vel 800 somatiske senger sist uke økte beredskapsnivået og avlyste planlagte operasjoner, var det ikke på grunn av de 11 pasientene som var innlagt med COVID19. Da kommuneoverlegen i Trondheim på torsdag ba innbyggerne bruke munnbind var det ikke primært på grunn av korona, men fordi, som kommuneoverlegen sa, det kryr av ulike luftveisinfeksjoner som gjør at folk må være hjemme fra jobb.

Les også

Vi må kanskje leve med koronaviruset i mange år. Men vi kan ikke la stadige midlertidige tiltak bli normalen.

Normalen ved norske sykehus er at det ligger pasienter i ni av ti senger. I realiteten er gjennomsnittsbelegget høyere ved mange avdelinger, ettersom 90 prosent slår sammen tall fra alle deler av driften i et helseforetak. Når pågangen av pasienter som trenger sykehusbehandling er høy, er det selvsagt at de som skal ha behandling som medisinsk sett ikke haster, må vente. Dette skjer regelmessig og helt uavhengig av en koronapandemi. Det er for eksempel helt normalt at operasjoner ikke kan gjennomføres fordi det er fullt på intensiv- eller overvåkingsavdelingene.

At bufferkapasiteten i sykehusene er såpass lav, skyldes politiske effektiviseringskrav og at nye sykehus bygges små. At sykehus bygges små er også en konsekvens av gjeldende finansieringsmodell – som også er politisk besluttet. Når spesialisthelsetjenesten i stedet for å ta kostnaden med å utdanne og beholde nok sykepleiere og spesialsykepleiere selv, har basert seg på å leie inn utenlandske arbeidskraft ved behov, og tilgangen uteblir, blir slitasjen på dem som står igjen stor.

Når 40 ferdigbehandlede pasienter ligger på sykehuset i påvente av å få sykehjemsplass, bidrar det til at sykehuset fylles opp. Når det er fullt hoper det seg opp med nye pasienter i akuttmottaket fordi de ikke kan flyttes på avdeling. Fulle akuttmottak er en risiko for pasientsikkerheten. At pasientene blir liggende i en sykehusseng lenger enn det er behov for, skyldes knapphet på sykehjemsplasser, men ikke minst årelange bemanningsproblemer. I fjor la Kommunerevisjonen i Trondheim frem en rapport om rekruttering av helsepersonell som ble etterspurt før pandemien. Den viste at tre av fire helse- og velferdssenter hadde ubesatte sykepleierstillinger.

Bemanningsutfordringene har lite å gjøre med at hver fjerde elev ved Ila barneskole testet positivt for korona sist uke. 60 prosent av de som ble registrert smittet av koronavirus i Trønderhovedstaden sist uke var del- og uvaksinerte barn og ungdom. Bemanningsutfordringene har sannsynligvis mere å gjøre med at veldig mange er forkjøla. Dessuten var dødeligheten blant de eldste og svakeste lavere enn normalt sist vinter – sannsynligvis som følge av få infeksjonssykdommer. Man har nå paradoksalt nok flere samtidige innbyggere med pleiebehov på slutten av livet, noe som har vært veldig enkelt å forutse.

Frem til nå har forskrifter med hjemmel i loven blitt vedtatt fordi befolkningens liv og helse var truet av COVID19, som igjen førte til at sykehusene kapasitet for å behandle alle pasienter med behov for akutt helsehjelp var truet.

Dersom de samme politikerne som har besluttet at sykehusene og helse- og omsorgstjenestene skal driftes som i dag, også skal vedta forskrifter som griper inn i befolkningens liv og virke for å bøte på konsekvensene av egne politiske beslutninger, er det en fundamental endring av bruken av Lov om smittevern. Hvorvidt politikere egentlig har hjemmel til å vedta forskrift fordi sykehusene er fulle av andre årsaker enn COVID19 og kommunene sliter ekstra med bemanningen fordi mange ansatte er forkjølet, får jurister vurdere.

Helsetjenesten er nå inne i en perfekt storm med en voksende eldre befolkning, flere innbyggere på slutten av livet, redusert tilgang på allerede knapp tilgang på arbeidskraft, mange ulike luftveisvirus, deriblant korona, i omløp, og få – om noen – tilgjengelige senger i både kommunen og sykehusene.

Alle må ta høyde for at dagens situasjon er den nye normalen. Helsetjenesten fungerer akkurat som den skal når den justerer aktiviteten etter behov. Den nye normalen kan ikke bli at politikere pålegger resten av samfunnet til stadighet å justere aktiviteten fordi helsetjenesten har kroniske kapasitetsutfordringer.

Kommentarer til denne saken