Salget av Trondheim Energiverk (TEV) i 2001 har en nærmest mytologisk status i trondheimspolitikken. Tidligere varaordfører Knut Fagerbakke (SV) omtalte i sin tid salget som «århundrets tabbe». Partiene på venstresiden – Arbeiderpartiet inkludert – har mang en gang minnet trønderske velgere på salget.

Og det skyldes nok ikke bare at Trondheim kommune ga fra seg (en svært betydelig) fremtidig gevinst ved fremtidig verdistigning, men også at eierskap til kraft er en del av ryggraden i venstresidens selvforståelse. Og den norske selvforståelsen, for den del. Kraften eies av folket, og det har bidratt til velstandsutvikling, til folks tilgang til rimelig priset kraft, og til en næringspolitikk basert på kraftkrevende industri. Det rokker vel så mye ved følelser som ved lommeboka, når kraft privatiseres i Norge.

Les også

Trønderenergi og privatisering av kraftressursene

Nettopp derfor er det så merkelig å observere det lille som er av diskusjon rundt den planlagte oppsplittingen av Trønderenergi. Og spesielt at Arbeiderpartiet virker så uanfektet.

Kort forklart: Trønderenergi går sammen med det private fondet HitecVision for å etablere et nytt fornybarselskap. Det finnes det gode argumenter for: Det nye selskapet vil ha helt andre muskler til å investere i fornybar energi i flere land, enn Trønderenergi ville hatt alene.

Det meste av Trønderenergis portefølje per i dag – minus det meste av vannkraften – overføres til det nye selskapet, som vil eies halvt av Trønderenergi og deres eiere (trønderske kommuner og KLP), og halvt av HitecVision.

Men som ledd i denne oppsplittingen av Trønderenergi vil også 19 prosent av vannkraften overtas av det nye selskapet, eller privatiseres, som Trønderenergi selv kaller det i et svar til finans- og organisasjonskomiteen i Trondheim. 9,5 prosent av Trønderenergis vannkraft vil om kort tid være eid av HitecVision.

Uansett hvordan en stiller seg til det nye selskapet, uansett hvordan en politisk stiller seg til privatisering, og uansett hvordan en vrir og vender på det, innebærer dette altså en privatisering av store vannkraftressurser i Trøndelag og Midt-Norge, for ikke å snakke om vindkraft, og fremtidige investeringer.

Jeg tipper en gjør seg en og annen refleksjon om nettopp dét i de borgerlige partiene, som har fått kjeft i 20 år for sitt salg av TEV. Og det gjør jo at en må spørre seg: Ville det vært like stille i gamle Nord-Trøndelag dersom NTE gjennomførte noe tilsvarende?

Med tanke på hvor sterke debattene har vært om nettopp eierskap til kraft tidligere – ikke bare viktigheten av offentlig eierskap til vannkraft, men også med hensyn til hvor omstridt vindkraft har utviklet seg til å bli – er det påfallende at det er så stille nå.

Jo da, noen få Ap-representanter har noen steder ytret ganske mild skepsis, som Stig Ler i Melhus. Men utenom SV og Rødt er det først og fremst utbrytere i Senterpartiet rundtom i kommunestyrene – samt det som virker som en samlet Sp-gruppe i Trondheim – som er motstandere av salget. Senterparti-ordførerne virker imidlertid å være entusiastisk for, i likhet med et samlet trøndersk sosialdemokrati.

Les også

Hvorfor er det grønne skiftet så blått?

Tilhengerne av oppsplittingen forsikrer om at det offentlige uansett sikrer seg kontroll gjennom Trønderenergis vetorett i det nye fornybarselskapet. Selv om det offentliges eierandel skulle synke kraftig som følge av at eventuelle nye eiere kommer inn, vil Trønderenergi fortsatt ha vetorett i de fleste saker av betydning helt ned til 20 prosents eierandel. Og selve avtalen virker både gjennomarbeidet og solid, den. De ansatte i styret støtter planen, og her spiller nok mulighetene for flere arbeidsplasser i Trøndelag inn.

Men er dét egentlig det viktigste i et politisk perspektiv? Det offentlige eierskapet til kraft har jo tidligere nærmest vært hellig. Og det er mye her i landet som kunne vært privatisert av Arbeiderpartiet dersom negativ eierkontroll var det viktigste. Sykehjem, for eksempel. Skoler. Jernbane. Og enda flere vannkraftverk.

At vi fortsatt opererer med et så tydelig mentalt skille mellom viktigheten av å eie vannkraft på en ene siden og det svært pragmatiske forholdet til hvem som eier vindkraften på den annen, er et annet perspektiv en skulle tro ville vakt litt debatt i disse dager.

Denne saken har vært utsatt (og behandlet) flere ganger i finans- og organisasjonskomiteen i Trondheim bystyre. Der har det (fra andre partier enn Arbeiderpartiet) blitt stilt en rekke spørsmål i flere runder til både kommuneadministrasjonen og Trønderenergi. Med tanke på omfanget av saken, verdiene det er snakk om, symbolkraften i å selge unna både vann- og vindkraft, det å skulle dele utbyttet på framtidige investeringer med et privat fond, og Trøndelags historie når det kommer til nettopp kraften og eierskap, er det merkelig at ikke flere av disse spørsmålene har tatt større plass i offentligheten. Spesielt med tanke på at Arbeiderpartiet så seint som i 2020 var opptatt av å ivareta eierandelen i Trønderenergi.

Oppsplittingen av Trønderenergi er allerede godkjent i en rekke trønderske kommunestyrer, og behandles i Trondheim bystyre 15. og 16. juni. Uka etter er det generalforsamling i Trønderenergi. Etter dét kan en rekke trønderske kommuner se fram til store summer i umiddelbar gevinst, dersom de velger å selge sin andel i det nyopprettede holdingselskapet, slik både Fjell-Ljom og Avisa Sør-Trøndelag interessant nok har påpekt.

En gang i tiden ville slikt skapt litt virak i det politiske Trøndelag. Det ville for eksempel ikke vært utenkelig at også LO følte for å ha en mening om eierskapet til vind- og vannkraftressursene. Eventuelle uenigheter internt i de store partiene ville piplet til overflaten.

Nå virker det snarere som om politikken er i en slags permanent feriemodus – i motsetning til Trønderenergi og HitecVision, som snart har et nytt, stort nordisk fornybarselskap på plass, med milliarder på plass til storstilte utenlandsinvesteringer.