Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Demografiutvalget som står bak NOU 2020-15, «Det handler om Norge» beskriver en rekke utfordringer for norske distriktskommuner. Utvalgets utredning og SSBs prognoser for utvikling av befolkning og alderssammensetning er ikke bærekraftig på sikt, med mindre det skjer en radikal endring av norsk distriktspolitikk.
Snåsa er ikke noe unntak, hvor historikk og prognoser gjør at vi nå har løftet dette som det viktigste i vår samfunnsplan, som vi nå nylig har sendt ut på høring. SSBs scenario for Snåsa 2050 er at 327 færre snåsninger i yrkesaktiv alder skal sørge for god omsorg til 161 flere eldre over 79 år. Beregninger viser selvfølgelig at dette vil medføre økt omsorgsbehov og økt ressursbehov. Slår prognosene til vil det få følger for en rekke service- og handelsnæringer, for skatteinngang og kommunens evne til å yte tjenester og til samfunnsutvikling. Snåsa er langt fra noe unntak, dette er distrikts-Norge i et nøtteskall.
Svartmaling? Nei, vi må ta høyde for at dette kan bli realitet hvis vi ikke får satt i gang mottiltak. Så hva gjør vi? Leder i demografiutvalget Viktor Nordman skrev følgende: «Det handler ikke om å skape arbeidsplasser, det handler om å skape samfunn der unge folk vil leve sine liv». «Vekst i befolkning vil medføre vekst i antall arbeidsplasser».
Jeg tror Nordman er inne på et viktig poeng, og så må vi for Snåsas del, og i enda større grad se på Innherred og Namdalen som en felles bo- og arbeidsregion. En ting er sikkert, vi har ikke tenkt å sitte stille i båten å se på at denne utviklingen bare skjer, vi skal snu båten å ro motstrøms til krampen tar oss. Så trenger vi en statlig påhengsmotor for at båten skal kunne bevege seg fremover mot strømmen. Vi både vil og bør ta ansvar for vår egen samfunnsutvikling, men det er en rekke statlige insentiver som må på plass for å muliggjøre en stor snuoperasjon.
Ett eksempel er statlige arbeidsplasser. Våre ungdommer er så smarte at de drar til byene for å få seg en utdannelse, og jo større byer jo bredere tilbud. Etter endt utdannelse vil de selvfølgelig ha seg en jobb, helst relatert til utdannelsen de har tatt. Her er tilbudet i likhet med utdanning større og bredere jo større byen er. Mange av disse arbeidsplassene er statlige, og statlige etater må jo etableres i by, jo større jo bedre- med mindre våre styresmakter legger om kursen radikalt. Så langt er det bare pøst inn haugevis av milliarder i byvekstavtaler for at de største byene skal klare å håndtere befolkningsveksten, og gjøre de enda mer attraktiv. Jeg mener betydelige deler av denne potten burde vært prioritert til økt fokus på desentralisert utdanning, statlige arbeidsplasser og økt utviklingskraft i distriktskommunene.
Så trenger vi en helt annen satsing på kollektivtransport for å knytte bo og arbeidsregioner tettere sammen. Trøndelag stopper ikke i Steinkjer, det er faktisk nesten like mye av fylket nordom. Et bedre kollektivtilbud ville økt attraktivitet for bosetting i Snåsa og Indre Namdal, de kommunene som trenger det mest.
I vår samfunnsplan beskriver vi en rekke mål og strategier for å gjøre SSBs prognoser til skamme. Så trenger vi økt handlingsrom og statlig vilje til en ny distriktspolitikk. Vi trenger flere mennesker i reproduktiv- og yrkesaktiv alder, noe som betyr at vi må bli enda bedre på å skape det samfunnet de ønsker, og arbeid innenfor akseptabel avstand og reisemåte.
Og vårt store hårete mål? «Innen 2032 skal vi ha flere Snåsninger, mer balansert alderssammensetning og arbeidsplasser til alle». Velkommen til Snåsa!