Det føltes blytungt da regjeringen i desember stengte ned landet, iallfall delvis. Etter snart to år med pandemi skulle det liksom igjen sitte noen i Oslo og bestemme hvor mange vi får ha på besøk, hvordan vi kan oppføre oss ute blant folk og om vi får drikke alkohol på et utested. Jula 2021 ble litt ødelagt da.

Under nedstengingen i fjor kjente jeg på en dugnadsånd. I år var jeg rett og slett lei.

Også, må jeg innrømme, syntes jeg litt synd på meg selv. Jeg må jo jobbe på hjemmekontor. Det er kjedelig, lite sosialt og lite praktisk. Lysforholdene er dårlige. Samboeren har også hjemmekontor, og prater i telefonen hele dagen. Og hvis jeg vasker klær i lunsjen, forstyrrer sentrifugen noe voldsomt! Dessuten skulle jeg så gjerne vært på ferietur, det er jo så lenge siden sist.

Så selvopptatte har mange av oss blitt. Ja, pandemien er tøff, men det er et hav av forskjell mellom oss som får noen utfordringer med vår egen komfort, og alle dem som hver eneste dag står i frontlinjene.

I den varme kjellerkroken min klarer jeg ikke helt å se for meg arbeidspresset, usikkerheten eller håpløsheten ansatte kjenner på. Jeg vet ikke om jeg vil se for meg stemningen i alle de sterile rommene på sykehus eller omsorgsboliger hvor livet ebber ut – liv som avsluttes for tidlig eller på en grusomt ensom måte på grunn av et virus, og hvor man ikke engang får fylle kirka under begravelsen.

På sykehus, i kommunale institusjoner, i rustjenesten og i hjemmehjelpen opplever man å ikke strekke til.

Og takken? Pandemi eller ikke står de overfor en framtid med større behov og færre hender – og de skal være lykkelige om de får en vikarstilling i deltid til rævva lønn!

Mange av pandemiens hverdagshelter finner vi utenfor helsevesenet. Det er ikke byråkrater, redaktører og eksperter som sørger for at samfunnet faktisk drives videre i en pandemi. Det er lærerne, barnehagelærerne og assistentene som sørger for at alle vi andre kan gå på jobb, og som sikrer at barna våre kommer seg gjennom pandemien uten faglige og sosiale hull. Sammen med renholdere, butikkmedarbeidere, drosjesjåfører og mange andre opplever de pandemiens urettferdige triangel: De gjør helt driftskritiske jobber, de har daglig kontakt med mange mennesker og utsettes dermed for smitte, og de er blant gruppene som tjener dårlig og har liten makt.

Det er en grunn til at vi heier på Askepott og de andre heltene i juleeventyrene. De gjør jobben sin, de klager ikke og de fremstår sympatiske. Sånn er det også med mange av våre hverdagshelter.

Det jula har til felles for de fleste, er at den forsterker virkeligheten. Vi er mange som kjenner på en varme og en godhet i jula, fordi vi har våre kjære rundt oss, og fordi vi har mange fine elementer i livene våre. Men så er det mange som opplever det stikk motsatte. Jula er det kaldeste og tristeste som finnes – fordi de er alene, eller fordi høytiden får fram det verste i deres nærmeste.

Og trolig har aldri denne forsterkingen vært tydeligere enn i koronaårene 2020 og 2021. Hjerteskjærende mange levde fra før på utsiden av det samfunnslivet mange av oss kjenner, og koronaen har gjort alt så mye verre for både unge, voksne og gamle. Pandemien har gjort mange mer ensomme, den har holdt mange av barna i hjemmene hvor vold og elendighet skjer, og den har satt på vent helt nødvendig hjelp for mange.

Derfor, kjære lærer, barnehageansatt eller helsepersonell: Vi trenger at dere er helter også på en annen måte. Dere må redde dem som sliter aller mest, ved at dere ser dem, passer på dem og sikrer dem hjelp.

Lenge før covid 19 løp de ansatte «på gulvet» fra oppgave til oppgave – for i de fleste tilfeller har de ikke flere kolleger enn absolutt nødvendig. Det har vi som samfunn nemlig ikke råd til. Mange av dem er fysisk slitne – av å bære barna, skrubbe gulvene eller løfte på tipakningene med cola zero inne på butikken. Mange i det offentlige spiser ikke lunsj, fordi de ikke rekker det. Og de har konstant dårlig samvittighet. Men, hei, skriv en avviksmelding, så er det iallfall loggført.

Så kom pandemien, og presset ble enda større for mange.

Helt i starten av koronaen var det en forbigående trend, hvor man skulle klappe for helsearbeiderne. Mange andre arbeidsgrupper fikk også velfortjent skryt.

Men nå tenker vi ikke sånn lenger. Nå er vi lei. Nå er det synd på oss. Vi er lei av tiltak i barnehagegarderoben – for det er ikke like koselig som før å levere barna når tiltaksnivået heves. Vi er litt irriterte på lærere som klager over tiltakene som kommer oppå rapporteringsrutinene de har fra før. Og vi spør oss om det virkelig er travelt i omsorgstjenestene.

Faktisk diskuterer politikere heller hvordan vi kan spare mer i det offentlige. For eksempel skal flere av kommunene på Innherred nå diskutere skolenedleggelser.

Etter to år med pandemi har nesten ingenting endret seg i måten vi behandler disse gruppene med samfunnskritiske ansatte. Vi har ingen reell diskusjon om betingelsene. Lærerne forsøkte å streike i fjor, men ble møtt med halvsure blikk. «Måtte de streike akkurat nå?» var liksom holdningen. I stedet har pandemien heller forsterket forskjellene oss imellom.

Det er ikke bare grunn til å frykte at mange vil hoppe av. En slik utvikling er allerede godt i gang. 20 prosent av sykepleierne forlater yrket innen ti år. Mange tusen lærere gjør det samme. Mange fra de såkalte kritiske yrkene forsvinner også ut av arbeidslivet, uten særlig mer takk enn at de opplever å være en kostnadsbyrde resten av sin arbeidsføre alder. Fordi jobben er for tung og for stressende.

Så sitter slike som meg og lager avisartikler og statistikk av dem og de 30.000 andre trønderne som er uføretrygdet. For dette er jo et samfunnsproblem, må vite.

Nå skriver vi snart 2022. Ingenting tyder på at viruset er ferdig med sine herjinger. Faktisk spås januar å bli den verste måneden så langt mange steder i verden – også i Trøndelag. Og skulle viruset bli kjempet ned, har vi fortsatt den ordinære hverdagen, den som ofte er like tøff.

Så kjære hverdagshelt: Vi trenger deg på post igjen neste år. Og etter pandemien. Og når eldrebølgen kommer. Og når min generasjon får barnebarn. Jeg kan garantere at jeg ikke er alene om å sette enormt pris på jobben du gjør.