Jeg sover med sommerdyne, og med vinduet på gløtt. Når jeg står opp ser jeg det grønne gresset ved fortauet utenfor, og når det mørkner igjen på kvelden, surrer små insekter utenfor stuevinduet og prøver å komme inn til lyset. Vi er midt i november.

Jeg ser på værmeldingen – midt i november – og det er meldt elleve grader og regn. Til midnatt. I Trøndelag. Du trenger nemlig ikke være på klimatoppmøte i Egypt for å oppleve tegn av sensommer nå i november.

Midt i klimatoppmøtetfår vi bekreftelsen på noe de fleste av oss jo bokstavelig talt har kjent på kroppen: EU-programmet Copernicus melder at oktober 2022 – etter en sommer med voldsomme hetebølger på kontinentet – er den varmeste oktobermåneden som noensinne er målt i EU. «Det er ingen tvil om at dette er ekstremt», uttalte klimaforsker Hans Olav Hygen ved Meteorologisk institutt til NTB.

Og fortsatt er det helt unormalt varmt. Det skal ikke være slik i november. Det skal dampe av pusten din. Du skal måtte vurdere stillongs eller ullgenser når du kler på deg om morgenen. Det skal snø, ungene skal ake, det skal ha noe for seg å ha byttet til vinterdekk, det skal i det aller minste være rim på gresset om morgenen.

Det vi opplever nå er konsekvensene av litt mer enn én grad (celsius) oppvarming sammenlignet med førindustriell tid. Med politikken som føres i dag, og med nåværende klimatiltak, ligger vi an til å forårsake en oppvarming på mellom 2,5 og 3 grader innen slutten av århundret.

Det virker så lenge til, gjør det ikke? Men i tråd med økt levealder og bedre folkehelse er de fleste av oss bare én generasjon unna år 2100. Har du små barn i dag, er sannsynligheten ganske god for at de vil oppleve en verden med et helt, helt annet klima enn vårt. Jeg har ei datter på fire, hun sitter ved siden av meg når jeg skriver dette, og det kjennes veldig, veldig rart å innse at hun, på sine eldre dager, må leve med et klima som gir helt andre og langt mer dramatiske utslag enn årets «september i november».

Det kan være fristende enkelt å tenke at vi ikke er de mest utsatte. Det er jo sant. Hetebølgene som vil ta liv, vil ikke først og fremst ramme oss. Havstigningen vil ikke først og fremst ramme oss. Men det er svært naivt å tro at ikke klimaendringene fører med seg fundamentale endringer også for Norges del. Og i det hele tatt er det rart at ikke klimapolitikken spiller en større rolle i den årelange debatten om sentralisering av makt, bosetting og arbeidsplasser i Norge.

For hva lever kysten av? Av fisken, som stadig må trekke nordover etter hvert som havet blir varmere. Og som vil påvirkes av havforsuring, og de kraftige forstyrrelsene forsuringen forårsaker i næringskjeden. Hva er det første stortingspolitikere ofte krangler om når Nasjonal transportplan debatteres i Stortinget? Det er ras- og flomsikring, som bare vil utgjøre mer og mer av veibudsjettene våre etter hvert som klimaet fører med seg langt mer nedbør og mer ustabilt vær. Og hvem skal sette landbruket i stand til å drive under helt andre naturgitte forutsetninger?

Klimapolitikkens store problem har alltid vært at den befinner seg i teorienes verden. Det er ikke rart klimasaken framstår som virkelighetsfjern for mange, når den bygger på komplekse teoretiske modeller og advarsler fra forskere, og ikke problemer vi selv kan observere og erfare.

Derfor ligger det på et merkelig vis et slags håp i den absurde novembermåneden vi opplever i Trøndelag nå. For vi kan selv kjenne, lukte, og se at klimaet er i endring. At november er noe annet nå, enn da vi var små. Vi befinner oss i en tid der klimaendringene er merkbare, men mens det fortsatt er tid til å begrense de verste skadene, og ruste oss for oppvarmingen det uansett er for sent å stoppe.

Midt i alle de kyniske kommentarene om det dysfunksjonelle ved de internasjonale klimaforhandlingene, og de karikerte klimadebattene som så altfor ofte mer handler om kulturkonflikter enn reelle politiske uenigheter, sitter jeg på et håp om at klimapolitikken er på vei inn i en mer praktisk fase.