En fin og fredelig dag for noen år tilbake, satt jeg og en venninne på en benk under et tre her i Trondheim. 8 mars nærmet seg. Hun spurte: «Hvorfor feirer vi fortsatt kvinnedagen?» .

Jeg svarte: «Det er for å markere det vi kvinner har fått hittil, og for å markere den internasjonale kvinnebevegelsen som startet for mange år siden for å kreve kvinners rettigheter og rett til stemme». Denne dagen var vi ganske fornøyde med dette svaret! Kvinners rettigheter, våre oppnåelser, og stemmerett! Det er derfor vi feirer 8. mars.

Men hvis dere spør meg i dag hvorfor vi markerer 8. mars, så vil jeg svare at det fortsatt er kamper som må kjempes. Vi må fremdeles kreve like muligheter og rettigheter for kvinner! Jeg vil svare at vi må markere 8. mars fordi det finnes land i verden der jenter fortsatt ikke får lov til å gå på skole! Det finnes land der kvinner ikke får lov til å delta i arbeidslivet og ikke kan tjene sine egne penger. Det finnes land der kvinner ikke kan gå ut av huset uten en mannlig ledsager, der fargerike klær er blitt forbudt og der kvinners identitet er i ferd med å bli visket ut.

Vi må markere kvinnedagen fordi i et av verdens verste land for kvinner, det landet hvor jeg er født, har kvinner lidd og blødd i mer enn 40 år. Og når de begynte å drømme om fred, likestilling og et rettferdig samfunn, så falt mørke skygger av diskriminering og urettferdighet over dem den 15. august i fjor.

Siden den mørke dagen, etter at Taliban tok over makten i Afghanistan for andre gang, har afghanske kvinner blitt fratatt de grunnleggende menneskerettighetene sine. Retten til utdanning, jobb, personlig sikkerhet, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og frihet fra forfølgelse og ulovlig forvaring blir krenket daglig av Taliban. Kvinnelige demonstranter krever så lite som «Brød, utdanning, jobb og frihet!» For dette slagordet blir de arrestert, slått, torturert og truet til å tie. Dessverre er Afghanistan ikke det eneste landet der dette skjer

Etter Talibans maktovertakelse stanset Verdensbanken den viktige helse- og utdanningsbistanden til Afghanistan. En bistand som landet har vært helt avhengig av. Dette førte til at Afghanistan ble rammet av en forferdelig humanitær og økonomisk katastrofe – i tillegg til covid-19 pandemien, og den verste tørken på mange år. Kvinner og jenter i Afghanistan ble hardest rammet! I noen deler av landet ble foreldre, i en ekstrem nød, tvunget til å selge sine barn for å få mat til resten av familien. Og til og med når det ble salg av barn så solgte de jentene sine billigere enn guttene!

Hvorfor det? Jo, fordi jentene er verdt mindre enn gutter. Jentene skal giftes bort, og de er kun ment for å jobbe på kjøkkenet og lage barn. Guttene derimot, kan jobbe, tjene penger og hjelpe familien ut av fattigdom. Så hvis jeg blir spurt i dag om hvorfor vi markerer 8. mars, vil jeg svare at vi er nødt til å markere denne dagen for å minne oss om at det fortsatt finnes land på jorda der jenter er verdt mindre enn gutter. Og land hvor kvinner ikke har samme verdi som menn.

Kampen for likestilling, for kvinners rettigheter og like muligheter, og for frihet og rettferdighet fortsetter. Vi må stå sammen med hverandre uansett om vi bor i verdens beste eller verste land for kvinner! Vi må stå sammen med kvinner i Afghanistan for å vise dem at de ikke er alene i denne kampen.

For mer enn 100 år siden kjempet norske, russiske og amerikanske kvinner for sin stemmerett. Nå benytter vi oss av disse rettigheter som en selvfølge. I dag står vi her i solidaritet med kvinner i Afghanistan. I morgen kan de lykkes i sin kamp for frihet, rettferdighet og likestilling! Da kan vi være sikre på at solen kommer til å skinne igjen over Afghanistan. At våren kommer til å være varm og fargerik. For oss som bor i verdens beste og mest likestilte land er det viktig å huske at ingen kvinne er fri før alle kvinner er frie!

Jeg vil også benytte anledningen til å si at jeg har selv opplevd krig som et barn og jeg unner ikke et eneste barn og kvinne i verden til å oppleve det samme. Det som skjer i Ukraina, er helt forferdelig og tragisk. Jeg står i solidaritet med folk i Ukraina!