Vi føler oss som de to fremmede mennene i en westernfilm. De som har gått av toget i den støvete landsbyen der alle i løpet av fem minutter har fått nyss om at det er nye folk på stedet. Fra inne i bilene og fra parkeringsplassen utenfor nærbutikken ser folk på oss.
Men i motsetning til en landsby i ville vesten har ikke Frosta jernbanestasjon eller saloon. Spørsmålet er om Frosta egentlig har noe sentrum.
Men i middelalderen var Frosta et sentrum for hele Trøndelag. Her lå Frostatinget, et av landets første lagting og det var kloster på Tautra og havn på Fånestangen. Posisjonen som maktsentrum forsvant med årene, men på 1800-tallet ble det i alle fall bygget en sjenerøs hvit trekirke oppe i bakken.
Etter hvert vokste det fram et lite sted langs Frostavegen med et snes trehus og noen småbutikker. Fra 1980-tallet krøp sentrum oppover bakken til Alstad. I dag er dette kommunesenter med rådhus, kjøpesenter, skole, idrettshall og gule lyktestolper.
Var på inspirasjonstur – dette var det de kom hjem med
De lysegule lysarmaturene er det første vi legger merke til. Og det er mange av dem. Hundre minst. De er pertentlig oppstilt langs alle veiene som om de skal vise vei til et land av vin og honning.
Det kan nesten virke som en eller annen kommunepolitiker har fått ideen under en reise på kontinentet. «Sånne lyktestolper som de har her skal vi også ha på Frosta». De er tross alt langt bedre enn Grongs eller Steinkjers blå armaturer. Den gule fargen harmonerer jo faktisk med engene av løvetann langs veikanten.
Langs de brede veiene gjennom sentrum løper gang- og sykkelstier. Overalt er det utsikt utover det halvkuperte landskapet der endeløse åkre og store drivhus minner oss om at dette er Trøndelags matfat. Fritidsboligene og campingplassene nede ved vannet forteller at dette er et sted som folk valfarter til hele sommerhalvåret. Men i sentrum, er det lite som forteller om smakfull lokalmat og turisme.
Her, mellom de frittliggende bygningene, ligger parkeringsplasser, plener og en park. Bygningene er for det meste uformelige klumper. Kjøpesenteret ligner et flykrasj med et virvar av takformer og materialer.
Overalt må du krysse parkeringsplasser for å komme inn, som om ingen har tenkt på at det går an å gå til butikken. Parken er snarere en gressplen enn en park.
Mangelen på trær gjør området like goldt som en tundra. Ellers er det et amfi i granitt, benker og en fabelaktig lekeplass med klatretårn og husker. På en gigantisk bok, også den i granitt, har hulken eller Godzilla glemt igjen lesebrillene sine.
Ferdighusprodusent er Frostas stjernearkitekt
Det er i det hele tatt lagt lite kjærlighet i sentrum. Bortsett fra lyktestolpene og parken er rådhuset høydepunktet. Det er tegnet av ferdighusprodusenten Block Watne – et selskap som aldri har blitt rost for sin gode arkitektur. Men i Frosta er det sentrums beste bygning.
Rådhuset fra tidlig 80-tall, er kledd med beige plater sprutet ned med grus og fasadeelement i naturbetong. Det er overraskende velholdt og nettopp derfor er bygningen ikke så dum. Rådhuset er som en jakke i kunstig skinn som er elegant i god stand, men som derimot ikke eldes med særlig verdighet. Naturprodukter som ekte lær og treverk får derimot bare en patina med alderen. Men godt vedlikehold og stand redder Frosta rådhus.
Et av de nyeste tilskuddene til sentrum er den gule skoesken i størrelse 50 som okkuperes av Kiwi. Midt i kassen er det skåret ut en fleng som gjør tjeneste som svalgang for leilighetene i andre etasje. Den endeløse fasaden mot parkeringen er en lang vegg der vinduer smale som ballerinaer er tettet igjen med folie. Ingen er fristet til å oppholde seg her lenger enn nødvendig.
Bygningen burde i det minste vært delt opp i to, slik at den ikke virket så menneskefiendtlig og massiv. Nå er den bare avvisende.
Bilder av lakkerte sykler og flubbergrønn isbergsalat
Det kan virker som om kommunen lar sentrum seile sin egen sjø. Spørsmålet er om noen i det hele tatt bryr seg om sentrum her. På Visit Frosta sine nettsider er det ikke noen fotografier fra Alstad.
Her er det istedenfor bilder av jorder, flubbergrønn isbergsalat og en sykkel med kurven full av blomster. Identiteten her knytter seg åpenbart til det vakre landskapet rundt sentrum med sine bølgende jorder og sin speilblanke fjord med bortgjemte småviker og badeplasser.
Om noen fra Frosta får besøk er det tvilsomt om de tar med gjestene på en sightseeing i sentrum. Hvorfor skulle de det? Landskapet rundt overgår alt.
Samtidig er det vel ingen grunn til å gi opp Alstad? Folk ønsker seg steder der de kan oppleve flere ulike ting, og sentrum kunne blitt et supplement til resten av frodige Frosta. Panoramautsikten fra Alstad ut i landskapet er fenomenal og de få gårdsbygningene mellom de klumpete nybyggene forteller om et sted som er vokst fram i pakt med naturen.
Det er viktig og riktig at utbygging må vike for å ivareta matjorda, men det har fått noen konsekvenser. De nye boligfeltene blir lagt utenfor sentrum, noe som gir et enda mer bilbasert sted med lange avstander. Men det betyr ikke at sentrum bare må legges i melposen.
Dersom kvalitetene i Frosta sentrum hadde blitt tatt i bruk, kunne det blitt til noe. De få gårdsbygningene, tunene og utsikten er et utgangspunkt. Matkulturen et annet. Men verken arkitekturen eller pastaen på den lokale pizzarestauranten ser ut til å ha noen smak av Frosta.
I dag er sentrum et rent funksjonelt sted med matvarebutikk og skole, men ikke mye mer. Det er et sted for korte stopp med bil, ikke et sted der folk bruker mer tid enn de må. Dette er knapt nok et sentrum.
Sentrum ligger kanskje et sted ute i kulturlandskapet.