I desember 2018 jobbet jeg som journalist. En av reportasjene jeg var på, var å dekke en rundreise Trygve Slagsvold Vedum hadde i Finnmark.

Besøket var en partileders drøm. På stoppested etter stoppested kunne Vedum nærmest bare dukke opp, og sanke stemmene til hele lokalsamfunn. Så forbanna var finnmarkingene på tvangssammenslåing, nedlegging og sentralisering.

En av stoppene var på et hotell i Vardø. Timen Vedum var der inne, oppsummerer ham politisk:

Sp-lederen hadde intet manus. Det var ikke noe spesielt program for besøket. Han kom ikke for sent, og hadde ikke dårlig tid. Faktisk var han tidligere enn flere av gjestene. Han hentet kaffe og kake til alle i salen. Etter å ha snakket seg bort flere ganger, reiste han seg og holdt en generell tale om distriktspolitikk. Så drakk han mer kaffe, mens han snakket med de fremmøtte om alt og ingenting, og fylte rommet med den karakteristiske latteren. At rådgiverne og pressen hadde hørt den samme vitsen seks-sju ganger, gjorde ingenting. For Vardø var den ny.

Da han dro, var alle enige om at regjeringen var håpløs.

Slike besøk har Vedum hatt hundrevis av ganger. Uansett hvor han har dratt, har rådgiverne sørget for at han har snakket til folk som er enige med ham. Det har ikke bare vært lett, det har også vært svært hyggelig, skal vi tro alle klippene med latterkuler.

En tydelig motstand mot regjeringen i mange saker har sendt Vedum og partiet oppover på de politiske barometerene. I motsetning til Arbeiderpartiet, har Senterpartiet heller ikke vært plaget med interne konflikter siden han tok over som partileder i 2014.

Nå er han så populær at trønderne vil han skal bli statsminister neste høst, ifølge Trønder-Avisas ferske meningsmåling.

Eller er denne målingen egentlig uttrykk for noe annet?

Erna Solberg står egentlig ganske støtt, og hennes oppslutning er omtrent like god som de borgerlige partiene har i Trøndelag.

Jonas Gahr Støre, derimot, står alt annet enn støtt. Arbeiderpartiet har sittet åtte år i opposisjon. At deres partileder ikke er den selvskrevne opposisjonslederen og konkurrenten til Erna Solberg er et nederlag i seg selv. Situasjonen hjelper neppe på oppslutningen fram mot neste valg, og hvis ikke Støre får sving på sakene kan det bidra til at det blir borgerlig flertall for tredje valg på rad.

80 prosent av Sps velgere vil ha Vedum som statsminister, tross at han aldri har proklamert noe kandidatur. Bare 75 prosent av Aps egne velgere vil ha Støre som statsminister. Faktisk er Støre mer populære i SV (82 prosent) enn i eget parti.

I hele Nord-Trøndelag vil 45 prosent ha Vedum, mens bare 30 prosent vil ha Støre. Det er ganske så elendig for Ap-lederen, i et fylke hvor Ap har vært både to og tre ganger så store som Sp.

Selv i Senterpartiet hadde man nok ønsket at Støre sto sterkere, for å øke sjansen for en rødgrønn regjering. De fleste i Sp, inkludert Vedum selv, har nok sett det som usannsynlig at han skal bli statsminister. Til det er han for uerfaren i motgang og på mange politiske områder. Dessuten vil Vedum ha store utfordringer med å stable et politisk flertall på beina, etter at SV gikk ut og utelukka ham.

Likevel: Er det ikke litt rart om et parti som vaker under 20 prosent ikke skal ha en statsministerkandidat?