De gjentrukne gardinene på rådhuset vitner om en by som er stengt. Har vi kommet feil, er vi virkelig i fylkeshovedstaden Steinkjer? Vi ser den gamle brannstasjonen og kirkens slanke tårn bak de grå fasadene. Noen biler suser forbi, men vi ser nesten ingen folk.
21. april 1940 regner bombene ned over Steinkjer. Den illevarslende kimingen fra kirkeklokkene varsler innbyggerne om at byen ved fjorden er under angrep. Noen dager etterpå er mesteparten av den lille stasjonsbyen lagt i ruiner og rundt 2000 mennesker står uten tak over hodet. Byplangudfaren Sverre Pedersen, som ledet kontoret for Brente steders regulering, fikk ansvaret for å lage planer for byene som ble ødelagt under krigen. Allerede i mai var arbeidet med å gjenreise byen i gang, men det var først etter krigen at det virkelig ble fart i sakene.
Det nye gatenettet i byen fulgte fjorden og langs hovedgatene lå lave murhus, mens gatene og veien rundt hadde bebyggelse tre. Alt samme ble holdt i en norsk etterkrigsmodernistisk stil, med saltak (skråtak) som dominerende takform. Mot fjorden ble det etter hvert fylt ut for å gjøre plass til nye næringsområder. I dag har Steinkjer blitt regionhovedstad med fylkeshus, høyskole, mølle, slakteri, husfabrikk og en europavei som dundrer gjennom byen.
Et stykke Italia i Trøndelag
Hovedgata, Kongens gate, strekker seg over Steinkjerelva mellom bydelen Nordsia og Sørsia. Gata er bred med sjenerøse fortau og storvokste løvtrær, kantet av lave murhus med butikklokaler i første etasje. Men til tross for flere innbydende småbutikker er det ganske folketomt her. Bilene farer gjennom gata som om sjåførene ikke skjønner at de er i en by. Det virker som om de tror de er på en landevei i Innherred, ikke i fylkeshovedstaden. Også over det hellelagte torget er det full fres.
Torget er en italiensk piazza omkranset av samfunnshuset og kirken som fører tankene til grillen på en gammel amerikaner. De rektangulære nisjene, det bølgende taket og de forseggjorte kobberdetaljene utgjør en fantastisk komposisjon signert arkitekt Olav S. Platou. Samfunnshuset ligner en kritthvit sukkerbit som omfavner plassen foran.
Torget er nesten for stort og rundt kirken blir det for åpent. Her kunne flere bygninger mot elva ha gjort at plassen opplevdes som mer lukket og intim. Og hvor er uteserveringen? En kald pils eller en kjeft med kaffe på torget i Steinkjer kan aldri bli feil.
Less is more
Det som slår oss i Steinkjer er hvor dårlig ivaretatt brorparten av bygningene er. De nøkterne fasadene er ramponert med kjipe lyskasser, vindusfilm, aluminiumsdører og vinduer med hvite rammer. I flere hus sitter det vinduer fra nesten hvert eneste tiår, ingen av dem er originale og ingen av dem tilfører fasaden noen verdens ting. Den nøkterne etterkrigsmodernismen uten mye ornamentikk og dill er en stil der alt ligger i detaljene.
Less is more, som arkitekten Mies van der Rohe så treffende sa det. Husenes estetikk ligger i en diskre eleganse som blir til ved hjelp av slanke vindusrammer og dører i teak, fliser og kobbebeslag.
Med en gang det forsvinner sitter man igjen med noe som bare er trist, som en tørr sukkerbunn uten krem, marsipan eller bursdagslys.
Europaveien tar kvelertak på sentrum
Endelig forstår vi hvor folkene har tatt veien. Bak toglinjen og E6, som gjør turen fra det gamle bysentrumet mot vannet til en ekspedisjon, ligger gigantiske handelsområder. Her er Norges nordligste McDonalds drive through og Amfi-senteret, der en klokke med påskriften Steinkjer henger sammen viser tiden i New York og Tokyo. Her er det mennesker, kjedebutikker og gratis parkering.
Akkurat som i Brekstad blir noen av byens beste sjønære tomter brukt til bilbutikker, lagerplasser for grus og hovedvei. Langs den trafikkerte europaveien ligger bystranda der solbaderne kan nyte lukten av eksos og smaken av veistøv mens de spiser is eller nyter en rollerburger. Esso-stasjonen er tross alt nærmeste nabo.
Hvordan politikerne i nyere tid kunne gå inn for å legge denne trafikkåren gjennom sentrum er en gåte. Den fungerer som en mur mellom fjorden og byen og kveler sine omgivelser med et slør av støv. Klemt inn til veien ligger det idylliske trehusområdet Sneppen som med sine fargeglade fasader minner om et lite Bakklandet i miniatyr. Hele området har et enormt potensial hvis veien legges utenfor sentrum, slik det er gjort i alle andre siviliserte byer.
Kulturen i sentrum
I dag har Steinkjer to sentrum, et i de nye handelsområdene og et i det gamle bysentret. Dét er mye å holde liv i for en by med rundt 13 000 innbyggere. Heldigvis har byen fått et nytt Universitetscampus, som i motsetning til det i Levanger, ligger i sentrum.
Innocamp rommer 700 studenter og flere bedrifter i et åpent og innbydende nybygg, bygd sammen med en monumental skole. Ved torget rives det vakre gule post- og telegrafbygget for å gjøre plass til en mastodont av et kulturhus. Med sin utsikt over torget vil kulturbygget kunne skap et tettere byrom og sammen med campus vil det bidra med liv i sentrum.
Selger seg for billig
Hvis også Vinmonopolet flytter fra kjøpesenteret inn til bysentrum kan mye gå i riktig retning, men det krever at politikerne satser. Det har kommet opp blåskilt på flere husvegger og et fasadefond som skal sikre penger til vedlikehold av den verneverdige bebyggelsen.
Samtidig skal det bygges nytt og høyt rundt jernbanestasjonen, noe som kan risikere å kvele gjenreisingsbyen. Skjer fortetningen på byens premisser med tilpasning, krav til estetikk og innhold kan det bli noe. Men til nå har Steinkjer solgt seg for billig. Byen må stramme seg opp, stryke finskjorta og skjønne at den er unik.