Et nytt navn har i det siste dukket opp som betegnelse på Steinkjer kirke, både i offisielle plantegninger, dokumenter og ved omvisninger i kirken: Weidemannkatedralen.

Navn på kirker er tradisjonelt knyttet til steder (eks. Mære, Egge, Stiklestad, Lovisenberg, Stavanger domkirke). Andre har navn etter apostler, evangelister, helgener, Jesu mor Maria, Vor Frue og så videre. Navnene ble ved vigslingen helt klart knyttet til kirken. Hvis en kirke sluttet å være et gudshus, ble den avvigslet.

En katedral eller domkirke er hovedkirken i et bispedømme, intet annet. I Norge er domkirken stedet hvor biskopen holder til (Hamar domkirke, Trondheim domkirke). Betegnelsen katedral er brukt om sistnevnte kirke fordi den er monumental i størrelse, form og ikke minst som et symbol for etableringen av kristendommen i Norge..

Arkitekter og kunstnere

Steinkjer kirke er og blir kirken for byen Steinkjer. At navnet Weidemann og betegnelsen katedral knyttes til kirken, blir helt feil. Arkitekters navn er heller aldri benyttet i kirkens navn.

Man spør derfor ikke om arkitektens tilhørighet til kirken eller trosforhold. Dette gjelder også for en kunstner som dekorerer gudshuset. Hverken i Norge eller på kontinentet er det tradisjon for en slik praksis. Betydelige kunstnere som Matisse eller Rembrandt (som til de grader har beskrevet Jesu liv i sin kunst), eller Henrik Sørensen, hvis Kristus-skikkelse er dominerende i alterpartiet i flere gudshus, har ikke fått sine navn knyttet til noen kirke. Hvis vi tenker oss at det eksisterte en Sørensenkatedral, ville dette ikke gitt oss riktige assosiasjoner. Det høres heller ikke så bra ut. Det henger naturligvis sammen med det fonetiske bilde vi danner oss når vi kobler det sammen med betegnelsen katedral.

Ellers er katedralnavnet knyttet til praktbygninger på kontinentet og i Storbritania, spesielt i gotisk stil. Chartres, Amiens, Rheims, Salisbury og Exeter for å nevne noen.

Steinkjer kirke og andre kirkebygg

Steinkjer kirke er et fint byggverk med fronten oppdelt i felter (kassetter) som i renessansetiden, med nisjer som i eldre tider var forbeholdt skulpturer av kristne helgener eller kirkens overhoder. Kirkens arkitekt har fremhevet inngangspartiet, fronten. Den øvrige bygningskroppen er mer anonym. Det er f.eks. ingen fremhevelse av korpartiet som vanligvis er en viktig del av et enhetlig kirkebygg. Til sammenlikning kan nevnes Markuskirken og Frogner kirke i Oslo som har front mot gaten. Bygningskroppene er lagt inne i kvartalene og er ikke synlige som arkitektur.

Steinkjer kirke er frittliggende og man forventer at en vandring rundt kirken skal gi et mer helhetlig bilde av bygget. Arkitekten har ikke lagt vekt på dette, noe som også kommer frem ved at området ikke har et markert parkområde eller ved en gravlund. Kirken har først og fremst en front som dominerer vår opplevelse av kirken. Dette skiller den fra andre kirker.

Katedralstatus

Ellers er Steinkjer kirke en helt ordinær langkirke (basilika: midtskip med søylegang på hver side av midtrommet) med glassmalerier og et freskomaleri (eller kors- dekorasjon, som Morten Stene kaller det) over alteret, utført av Jacob Weidemann. Han malte direkte på glasset, og fikk en profesjonell glasskunstner til å overføre fargene til selve glasskonsistensen. Kirken er forøvrig dekorert av flere kunstnere, bl.a. Henrik Sørensen med et stort maleri i menihetssalen (bebudelsen?).

Det er ingen faglig eller teologisk begrunnelse for å heve Weidemann og kirken opp på et katedral-statusnivå Det er uhistorisk og viser liten respekt for de ordninger som er nedfelt i den sakrale og kirkelige tradisjon.

Øst og vest

Kirkebygninger er i kristen tradisjon orientert i øst/vest retning med inngangen i vest (vestfronten), mens det aller helligste, altere, ligger østvendt. Dette kan henge sammen med at solen står opp i øst, der livet har sin begynnelse. Gravstøttene er også, ifølge kristen sedvane, øst/vest orientert, slik at ved å reise den døde opp fra graven, vender vedkommende blikket mot øst der lyset og den livgivende kraft blir født på ny. Når dette ikke alltid er gjennomført, kan det henge sammen med at landskapsformen på gravlunden har gjort dette vanskelig.

Steinkjer kirke er «vrangsnudd». Dette henger sammen med at man ønsket at den nye kirken (1965) skulle vende seg med inngangspartiet mot torget og samfunnshuset. Det medførte at den tradisjonelle vestfronten ble liggende mot øst. Om det var de styrende i Steinkjer kommune eller arkitekten Olav Platou som forårsaket dette, vet jeg ikke, men saken ble kommentert og kritisert før og under byggingen Den gamle kirken vendte motsatt veg, med et parkanlegg på vestsiden. Rester av denne parken ligger der fremdeles. Koret lå med andre ord med alteret mot torget, og med et klart og rent korparti i en halvrund avslutning (apsis). Henning kirke er også et eksempel på at man fra en naturlig adkomst må gå rundt kirka for å komme til inngangen i vest. Dette gjelder også Stiklestad kirke.

Jeg har stor glede av Steinkjer kirke. Den er vakker og viktig for opplevelsen av byen og torget. Det jeg har skrevet har med holdningene til våre verdier å gjøre. Gamle ordninger eller tradisjoner kan selvfølgelig endres, men man må vurdere om dette får utilsiktede konsekvenser.