En reise som er åpenbar for den som vil se. Kommunedirektøren er tydelig på hvor vi er på reisen og hvor vi sannsynligvis ender, men reflekterer svært lite over hvorfor vi er der vi er. Bortsett fra å fastslå at Steinkjers innbyggere er blitt for dyre å drifte. Like oppsiktsvekkende er det at kommunedirektøren kun ser en konkret løsning – å samle de kostnadskrevende innbyggerne i større enheter.

Andre tiltak, som store endrings- og forbedringsprosesser i kommuneorganisasjonen, redusert sykefravær og en god og offensiv utvikling i næringslivet nevnes. Men fellesnevneren i disse tiltakene er at gevinstpotensialet oppleves for usikkert til å kunne beregnes. Ergo heller ikke noe som kan tas med inn i regnskapet. På lik linje med samfunnsøkonomiske parametere som redusert utenforskap, levende bygder, utflytting og teknologi.

For å være tydelig. Jeg ser og mener at Steinkjer kommune må forbedre sitt netto driftsresultat med omtrent 100 millioner. Det utgjør omtrent 4,5 prosent av det totale budsjettet. Dette basert på de siste års utvikling av parameterne netto driftsresultat, disponibelt disposisjonsfond og netto lånegjeld. Men at 15 millioner på skolenedleggelser er uklokt da det med all sannsynlighet vil koste mer enn det smaker.

Steinkjer kommunes reise mot oppnevnelse av Statsforvalteren som verge har mange fasetter, men etter min oppfatning kan en se en tydelig fellesnevner: «Bærekraft vurderes kun ut fra snevre økonomiske måltall». Langt fra det som kommunen er forpliktet til å gjøre i planprosesser. Det kan oppleves som om kommunen styres etter innfallsmetoden.

Man kan mene mye om visjoner, men fakta er at Steinkjer ikke har hatt en «kollektiv grunn til å jobbe for innbyggernes beste» siden «bygdenes by». Som var/er en kollektiv forståelse av Steinkjersamfunnet, godt beskrevet i Steinkjerleksikonet: «Steinkjer by er tuftet på bygdene rundt og bøndene som søkte avsetning for sine varer. Steinkjer ble en møteplass og en port mot verden, en utskipshavn, og en markedsplass».

Både omstillingsprogrammet – «IT-byen» og BRANDER-prosjektet med slagordet «åpen, lys og glad» – har gjort forsøkt på å endre innbyggernes og omgivelsenes bilde av Steinkjer. Å si at det har lykkes er vel å overdrive. Åpen, lys og glad er fremdeles en mye bedre beskrivelse av landskapet enn kommunen. En beskrivelse av byens landskap tatt fra Steinkjersangen som, fornuftig nok, også etterspør en visjon.

«Hør vårt ønskekvad, du som mønsterstad må få rang og ry, du vår egen by».

Fakta er at kommunen i dag markedsfører en visjon som verken er vedtatt, i særlig grad kommunisert eller har noen betydning for kommunens utvikling. Det samme kan man si om kommunens øverste lovpålagte styringsinstrument – Kommuneplanen med samfunns- og arealdel. Samfunnsdelen er vedtatt, men har per dato ingen reell påvirkning på de planer som legges.

Dette fordi den ikke er fulgt opp med indikatorer/tema/handlingsplaner. Arealdelen er i en tidlig fase, nå snart ett år etter at den lovmessig skulle vært vedtatt. Ifølge kommunens hjemmeside har åtte av ni kommuneplaner gått ut på dato. Den siste går ut i år. Det samme gjelder 15 av 22 handlingsplaner.

Til gjengjeld dukker det opp nye planer uten forankring i overordnet plan – samfunnsplanen. Hvor den mye omtalte inkluderingsstrategien og «Steinkjer 2025» er de mest aktuelle. Der den ene planlegger å investere mellom 30 og 40 millioner (det foreslåtte tiltak reelt vil koste) og den andre å ta ned driftsbudsjettet med 50 millioner.

Påstanden blir da at Steinkjer styres etter innfallsmetoden. Hvor hver etat/seksjon/enhet/interesseområde lager sine egne planer. Som en klok leder en gang uttrykte: «Hver for oss gjør vi en god jobb, men mellom oss renner det millioner». Reelt har ikke samfunnsplanen sett på Steinkjer med nye øyne siden midten på 2000-tallet. Da vi fikk slagordet/ambisjonen «Åpen, lys og glad». Etter det har kommuneplanen vært revidert hvert fjerde år uten en grunnleggende analyseprosess og nesten uten administrativt og politisk engasjement. Dette til tross for at demografiske endringer, teknologisk utvikling og sentraliseringstendenser har vært allmenn kunnskap.

Fint lite er skjedd med planstyringen siden Ordfører Bjørn Arild Gram noe frustrert uttalte dette i budsjettdebatten i 2011:

«Det er ingen grunn til å vente til neste års budsjett med å arbeide for å skape større økonomisk handlingsrom. Og da skulle jeg gjerne ønske meg noe annet enn en enten-eller-tenking. Hvorfor har det ikke tidligere kommet forslag om hvordan Kontakten kan drives billigere, og hvorfor har det ikke tidligere kommet vurderinger om hvordan kjernen i Åpen barnehage kan ivaretas, men med reduserte kostnader. I stedet presenteres vi for brutale avviklingsforslag, uten rot i planer og strategier. Snarere tvert imot. Og det tredje: vi må opp i tempo når det gjelder den planlagte omstillingen. Vi går ikke raskt nok etter de områdene vi vet det kan være ressurser å hente, i stedet kommer mange av disse egentlig meningsløse kuttene».

Jeg er av den oppfatning at Steinkjers største utfordring ikke er de økonomiske ROBEK-utsiktene, men den menneskelige ROBEK-situasjonen med et uforholdsmessig stort utenforskap, økende sosiale forskjeller og utsikter til redusert aldersbæreevne. Kommunen må i mye større grad enn den gjør i dag tidlig investere i de innbyggerne/familier som av forskjellige grunner ikke opplever at deres ferdigheter er verdifulle. Samme tanke bør også gjelde innbyggernes nærmiljø i bygdene hvor tross alt flertallet av kommunens innbyggere bor.

Uten en tydelig felles opplevelse av ønsket «rang og ry» og en anerkjennelse av at det viktigste for kommuneøkonomien er om innbyggerne opplever og oppfører seg som mot eller medspillere til administrasjonen/politikken, vil meningsløse kutt fremdeles heller være regelen eller unntaket. Og forsterke et opplevd behov for innbyggerinitiativ som Verexit og bygdeaksjoner.