Gå til sidens hovedinnhold

⚁ Stjørdal: Denne byen er en gigantisk skysstasjon

Fargen svart gjør seg godt på doseter. I Stjørdal brukes den på byens største bygning.

Ny serie: Sentrumskontrollørene


Mikkel Marhaug og Stefan Kaliski sjekker tilstanden til trønderske sentrum: Hvordan har de utviklet seg og hva har de egentlig blitt til? Denne serien setter søkelys på stedsutvikling - hvordan stedene våre i Trøndelag fungerer. Hva er bra, og hva kan gjøres bedre?

Stefan Kaliski er utdannet journalist, og tar en mastergrad i Kulturminneforvaltning ved NTNU. Mikkel Marhaug er utdannet kunstfotograf, og studerer ved Kunstakademiet i Trondheim.

Vi står på Stjørdal jernbanestasjon og skuer utover mot fjorden. På andre siden av jernbanesporene ligger det blikkstille vannet bak universitetscampus og flere næringsbygg. Men det er ikke mulig å krysse sporet uten å gå en lang omvei. Sammen med motorveien skapes en endeløs Berlinmur som skiller de spankulerende fra herlighetene nede ved fjorden. Dette er bilens domene.

Stjørdalshalsen har alltid vært et knutepunkt. Byen ligger i enden av en dal der Stjørdalselva møter Trondheimsfjorden. Her skiller europaveien mot Sverige lag med E6, mens Nordlandsbanen og Meråkerbanen glir fra hverandre litt sør for byen. Fra Værnes har det vært sivil luftfart siden litt etter andre verdenskrig og daglig setter tusenvis av mennesker sine føtter på Stjørdalsk jord.

I takt med den stadig økende flytrafikken og nærheten til Trondheim har innbyggertallet skutt i været. Den stabile veksten utover fra åttitallet har ført til at byen i dag kan smykke seg med tittelen nest størst i Trøndelag.

Innenfor ringveien som løper rundt byen ligger en salig blanding av eneboliger og leilighetsbygg langs brede, snorrette veistrekninger. Her løper veiene fra sør til nord, mens gatene ligger fra vest mot øst. Kjøpmannsgata, byens hovedgate, leder fra arkitekt Paul Dues vakre stasjonsbygning inn mot sentrum.

Dette er sporene etter Sverre Pedersens byplan fra 1924. Han var i flere tiår landets ledende byplanlegger og utformet blant annet planene til Steinkjer og flere av byene som ble gjenreist etter andre verdenskrig.

Problemet er bare at mye av det som flankerer gatene ofte er helt uinteressant. Massive leilighetsbygg med skittenhvite plater, som fører tankene til forsømte omsorgsboliger, står vegg i vegg med to etasjes trehus. Flere av de beskjedne husene er utstyrt med overdimensjonerte balkonger og andre merkverdige tilbygg, som sier noe om kommunens kompetanse når det kommer til estetikk.

Parken ligner en golfbane

Et av de største monumentene over smakløshet er det gigantiske kulturhuset Kimen. Bygningen som ligner en overdimensjonert låve sto ferdig i 2015 og var et samarbeid mellom Reiulf Ramstad Arkitekter, Lusparken Arkitekter og JSTArkitekter. De svarte platene i strekkemetall suger det som måtte være av lys ut av omgivelsene. Baksiden mot gaten minner om vareleveringen til et kjøpesenter, men fasaden mot Kimeparken er derimot mer innbydende, med sine sjenerøse vindusflater.

Den såkalte parken er i virkeligheten en mutant av et torg med en gressflekk, trær i fyrstikkformat, noen stusslige lekeapparater og et endeløst betongdekke. Dette stammer fra en periode da betong avløste asfalt som det foretrukne materiale på nye norske torg og plasser. Hvorfor ikke gjøre som danskene å bruke brostein på hele greia?

Plassen er dessuten alt for åpen, uten noe særlig tilgrensende bebyggelse. Det bygges riktignok noen leilighetsbygg, noe som forhåpentligvis vil gjøre området litt mer lukket og intimt. I dag minner det mest av alt en forblåst golfbane.

Den tilgrensende fasaden til kjøpesenteret Torgkvartalets nyeste fløy er en het kandidat til prisen for Trøndelags tristeste bygning.

Med sine svarte fasadeplater og en fargepalett som må være rappet fra restaurantkjeden Sabrura ligner den en trampolinepark ved en eller annen motorvei. Kjøp gjerne svart dosete, men ikke bruke fargen så ukritisk på to av byens mest dominerende bygninger.

Småbyidyll i gata

Men det finnes også lyspunkt i Stjørdalshalsen. I 1994 gjorde nemlig kommunen en genistrek. De anla en gågate. Vi nyter en tur gjennom den brosteinsbelagte gata med sine fargerike løvtrær. Gaten, «gata» på folkemunne, flankeres av eldre trehus og flere forretningsgårder i puss og tegl, som sjelden rager mer enn to etasjer over bakken. Her er det elegante smijernsbalkonger og ornamentikk i tre og tegl.

De lave bygningene skaper et hyggelig byrom som er en småby verdig. Til tross for at flere av vinduene er dekket til med gråpapir er det fortsatt godt om småbutikker i gaten.

Utfordringen til Stjørdalshalsen er at byen ellers framstår som fryktelig bilbasert. Det er endeløse flater tiltenkt parkering overalt i sentrum. Langs ringveien forsvinner plutselig fortauet, mens gangveien til Værnes er en stripe asfalt og et gjerde i en motorveitunnel. Selv universitetscampus ligger i klassisk stjørdalsk stil omgitt av parkeringsplass.

Heldigvis har Stjørdal monopol på kjørelæreutdanningen – en yrkesgruppe som kanskje verdsetter tilgangen til parkering. Langs noen veier er det plutselig merket opp noen sykkelfelt, et tiltak som må ha kostet like mye som en uke med jobbfrukt.

River det lille de har

Faren er at siste rest av byens identitet forsvinner. Det bygges stadig høyere og mer i Stjørdal og i den snart lunkne Sentrumsplanen er det lagt opp til enda høyere bygninger. Her er det fortetting som gjelder, noe som er helt naturlig når veksten skal skje i sentrum og transporten ved hjelp av kollektivtrafikk, sykkel og gange. Men siste rest av Stjørdalshalsens småbypreg må bevares, hvis ikke risikerer byen å bli en anonym soveby.

Flere rivesaker i den historiske bebyggelsen, deriblant i Kirkevegen øst for gågata, viser at kommunen ikke er så opptatt av å bevare det som er igjen av identitet. Ta vare på trønderlån i tre og forseggjorte teglbygninger. Og still noen estetiske krav til det nye som bygges.

Utformingen av Stjørdal sentrum tvinger en til å spørre seg om hvorfor noen skal flytte dit, annet enn nærheten til motorveien og Værnes lufthavn.

Sentrumskontrollørene vurderer Stjørdal

Høydepunkt:

Gågaten med sin kombinasjon av lave trehus og vakker murbebyggelse fra etterkrigstiden.

Nedtur:

Motorveiene og jernbanen som barrierer mellom byen, fjorden og resten av omlandet.

Utgangspunkt:

Rotete sentrumskjerne med for mye parkering og trafikk, men med innbydende gågate.

Potensiale:

Smuler av småbyidyll, nærhet til fjorden og pendleravstand til Trondheim.

Samlet opplevelse:


Kommentarer til denne saken