Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
En viktig del av den offentlige diskusjonen om risiko i etterkant av koronapandemien må ikke bare handle om samfunnets evne til å ivareta konkrete beredskapsoppgaver, men også vår evne til å bevare de demokratiske rammene for samfunnsutviklingen.
Forholdet mellom den normalsituasjonen vi kjenner og unntakstilstanden vi er inne i, er et tema som har vært diskutert i mange av de utallige kronikkene som har blitt skrevet om pandemien. Våre utmerkede forskerkolleger ved Universitetet i Stavanger stilte for eksempel allerede i april 2020 spørsmålet «Er det som før korona var udemokratiske virkemidler, i dag blitt legitime tiltak?», og oppfordret den såkalte Koronakommisjonen til å inkludere dette spørsmålet i sine vurderinger. Spørsmålet impliserer en viss bekymring for at koronakrisen kan skape endringer i det norske demokratiet, en bekymring vi deler.
Hvorfor er vi så opptatt av dette spørsmålet? Hva er det ved denne krisen som gjør at vi bør gjenta dette spørsmålet med jevne mellomrom, og ikke minst når vi forhåpentligvis snart nærmer oss slutten på krisen?
Felles normer og verdier i et samfunn er sterkere enn noen ordensmakt
Spørsmålet er viktig fordi hensynet til innbyggeres og nasjonens sikkerhet fort blir et trumfkort for å innføre og legitimere endringer i de demokratiske spillereglene og statens handlingsrom overfor innbyggerne. I forskningen om sikkerhet betegnes dette som «sikkerhetisering» - gjennom å definere noe som en trussel mot sikkerheten vil man lettere få gehør for gjennomgripende endringer i demokratiske rettigheter, begrunnet i hensynet til vårt felles beste. Et vanlig brukt eksempel på dette, er lovgivningen som ble innført i USA rett i etterkant av terrorangrepene 11. september.
Gjennom den såkalte «Patriot Act» fikk sikkerhetsmyndighetene blant annet et klart utvidet handlingsrom for å overvåke kommunikasjon, ransake private hjem og å anholde immigranter på ubestemt tid, med det formål å beskytte nasjonen mot terror. Poenget her er ikke det faktum at en slik lovgivning ble innført i «kampens hete», poenget er at den aldri egentlig ble opphevet etter at støvet hadde lagt seg.
Det er denne typen uthuling av demokratiske prinsipper som gjør at forholdet mellom unntakstilstand og normalsituasjon er noe mer enn at vi beveger oss mellom rødt, gult og grønt risikonivå. Det handler også om at vi i en unntakstilstand gir fra oss noen av våre grunnleggende individuelle rettigheter, av hensyn til det felles beste.
Godt frykt år!
Sagt på en annen måte: Når store deler av det sentrale østlandsområdet nå er inne i en ny lockdown, er dette et legitimt og viktig tiltak, men det er også en overføring av makt.
«Sikkerhetisering» blir ofte forstått i et maktperspektiv – at det finnes sterke politiske og økonomiske interesser som har noe å vinne på å definere noe som et sikkerhetsproblem, og at dette er den sterkeste driveren i utviklingen. Vi mener imidlertid at vi også må se dette som noe psykologisk og kulturelt.
Den frykten og usikkerheten vi kjenner på i en unntakssituasjon kan skape en etterspørsel etter styring som er mer omfattende, raskere og sterkere. Det som i fredstid kan virke som udemokratiske virkemidler fra styresmaktene ønsker vi nærmest velkommen nå, enten det er stengte grenser, søringkarantene, gjesteforbud, eller hytteforbud.
Og frykten og usikkerheten forsvinner ikke nødvendigvis når vi på et tidspunkt kan si at faren er over for denne gang. Selv om vi kan få bukt med akkurat dette viruset, vil bildet av en kontinuerlig risiko for en pandemi, et terroranslag eller andre dramatiske hendelser, ligge igjen i folks bevissthet. Da er det lett at vi lar «sikkerhetiseringen» fortsette og ønsker velkommen tiltak som begrenser friheten i samfunnet.
Vi har allerede begynt å akseptere innskrenka rettigheter for barn og unge selv om det ikke dreier seg direkte om smittevern: Denne uka endra regjeringen reglene og innfører muligheten for økt bruk av hjemmeskole på gult nivå. Dette gjør de ikke direkte av smittevernhensyn, men av hensyn til læreres ønske om økt fleksibilitet, noe som går på bekostning av barns velferd og rettigheter.
Det er et tankekors at normalen er det som sannsynligvis topper ønskelisten til de fleste av oss i år
For å løse de største krisene i samfunnet har vi behov for en reflektert befolkning og styresmakter som kun bruker virkemidler som står i proporsjon til risikoen. Klimakrisen og naturmangfoldkrisen er snikende kriser som forhåpentligvis kan løses gjennom politisk vilje og tiltak, men de nærer seg også av aspekter ved de demokratiske grunnprinsipper som vi liker å hegne om: Individuelle friheter og rettigheter.
At disse demokratiske grunnprinsippene også kan være infrastrukturer for globale og vedvarende kriser, illustrerer demokratiets linedans. For å holde balansen, må man hele tiden øve. Hvis vi sover i timen og stoler på at det ordner seg, sitter vi fort igjen med svarteper hvor vi taper både frihet og sikkerhet.
Dramatisk risiko for pandemi og terror er langt lettere å skrive nyhetssaker og lage skrekkfilmer om, enn den mer saktegående risikoen som ligger i at et demokratisk samfunn gradvis kan miste seg selv gjennom uthuling av sine grunnleggende verdier.
Det betyr ikke at denne risikoen er noe mindre viktig for det norske samfunnet. Både befolkningens sikkerhet og våre demokratiske grunnprinsipper er viktige verdier som må beskyttes i den langsiktige samfunnsutviklingen. Vi mener derfor at en viktig del av den offentlige diskusjonen om risiko i etterkant av koronapandemien ikke bare bør handle om samfunnets evne til å ivareta konkrete beredskapsoppgaver, men også vår evne til å bevare de demokratiske rammene for samfunnsutviklingen.
