Gå til sidens hovedinnhold

Støres nederlag – Sps seier

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

SVs sorti fra regjeringssonderingene er et personlig nederlag for Jonas Gahr Støre. Nå overtar Trygve Slagsvold Vedum mye av regien. Det betyr en ny retning i forhandlingene – og en regjering som like gjerne vil lene seg mot høyresiden som mot venstresiden for å finne flertall i Stortinget.

Kilder i de tre regjeringspartiene er tydelige på at Audun Lysbakkens beslutning om å avslutte samtalene med Sp og Ap om å danne en ny regjering, bunner i reelle politiske forskjeller som man til slutt innså at det ikke ville være mulig å skape en bærekraftig fellesforståelse rundt. Da valgte SV å bryte heller enn å gjøre som de borgerlige – som forsøkte å etablere et flertall det ikke var politisk grunnlag for. Det er ryddig og voksent gjort, og viser at Lysbakken og SV tar både sin og de to andre partienes politiske utgangspunkt på alvor. Så innebærer dette samtidig at SV er ute av kampen om regjeringsmakt for lang tid framover. Det er et betydelig nederlag for flere enn venstresiden i Arbeiderpartiet og deler av LO. Det er også et nederlag for alle i SV som oppriktig har jobbet for at partiet skal tilbake til maktens sentrum.

Les også

Distriktene kan få sin drømmeregjering

Kjell Magne Bondevik får ha meg unnskyldt – men selv om han ledet en ren sentrumsregjering i sju år, har landet aldri hatt en mer sentrumsorientert regjering enn vi nå kommer til å få. Hadde vi fått en tilsvarende konstellasjon for fire år siden, ville en regjering utgått fra Ap og Sp møtt et aggressivt og kanskje bittert Høyre i Stortinget. Det gjør man ikke nå. Etter åtte regjeringsår lå det i kortene at Erna Solbergs tid som statsminister nærmet seg slutten. Alle målinger har pekt i den retning lenge – og i private samtaler har framtredende Høyre-politikere for lengst innrømmet at man har vært på vei mot en periode i opposisjon. Mange er også lettet – slik mange i Ap, Sp og SV var for åtte år siden. Det skal bli greit å «finne seg selv» etter åtte år preget av vanskelige kompromisser som snart har gått i én retning, snart en annen. Men det betyr ikke at Høyre ikke er opptatt av gjennomslag og makt. Dét er man – og nå kan man søke den, ved å sørge for at flest mulige kompromisser søker fra sentrum mot høyre, snarere enn fra sentrum mot venstre. For et stort styringsparti som Høyre er det lite å tape på en slik linje – rett og slett fordi man overfor egne velgere kan kvittere ut at man bidrar til at de som vant valget, ikke trekker landet «i feil retning».

De fleste trodde at Jonas Gahr Støre skulle klare å dra samtalene i land. Han er en dreven diplomat som er en mester i å føre ulike interesser sammen og ut av dette skape gode relasjoner. Selv om han politisk tilhører sentrumsfløyen i Ap, oppleves det nok likevel som et stort nederlag at det ikke var mulig å etablere den drømmeregjeringen han har løftet høyt de siste årene.

Antakelig ligger det tyngste ansvaret for at Audun Lysbakken valgte å takke for laget i det faktum at Rødt gjorde et historisk godt valg. Vi må tilbake til de første etterkrigsårene for å finne et Stortinget hvor et parti så langt til venstre har hatt en så stor og talefør gruppe. At dette har skapt dype bekymringer innad i SV er åpenbart. Regjeringssamarbeid innebærer utallige kompromisser – som skal selges inn til både egne velgere og resten av landet med tilsynelatende stor entusiasme. For hver gang SV ville blitt tvunget inn i et kompromiss som utfordret egen venstreside, ville Bjørnar Moxnes stått klar til å felle dommen – og denne ville smertet mer enn mange i Lysbakkens eget parti ville levd godt med. Det handlingsrommet man hadde etter 2005 var dermed blitt borte på veien. Det ligger nok under som en viktig premiss for bruddet som kom onsdag ettermiddag.

Les også

Valgvinnere uten vei til makt

Det gikk ikke mer enn en time fra Lysbakken gjorde det kjent at SV takket for laget på Hurdalssjøen, før Vedum var ute og fortalte at han nå er klar for regjeringsforhandlinger – så raskt som mulig. Sp-lederen gjorde lite for å skjule at han er fornøyd med at han slapp unna en flertallsregjering som ville hatt Rødt og delvis MDG hengende på ryggen. Nå får vi en regjering som kan finne flertall med SV i saker hvor dette er ukontroversielt for alle tre partier, men som samtidig kan gå mot Høyre i alle spørsmål hvor det er lettere å oppnå enighet med Erna Solberg enn med et SV som må bekymre seg for hva Rødt-ledelsen kan komme til å si.

Dette gjelder i atskillig flere spørsmål enn man etter en lang valgkamp med fokus på det som skiller skulle tro. Det er fra før godt dokumentert at Ap, Sp, Høyre og langt på vei KrF og delvis også Venstre og Frp står sammen i det som ofte kalles «de store sakene». Dette gjelder alt som berører utenriks- og sikkerhetspolitikken – i alle fall så lenge spørsmålet om EU-medlemskap ligger dødt. Og det kommer det til å gjøre. Det gjelder langt på vei også i den økonomiske politikken, næringspolitikken, kulturpolitikken – og tar vi Venstre og et skadeskutt KrF ut av regnestykket, er man også enig i energipolitikken og i det meste som handler om innvandring og flyktninghåndtering. Selv om Ap har en tydelig og talefør indre opposisjon i miljøpolitikken, vil det nok oppleves lettere for Støre å bli enig med sin forgjenger i statsministerstolen enn med en venstreopposisjon både internt og eksternt som også inkluderer MDG. Samtidig kan Støre bruke Høyre til å disiplinere Sp i flere tunge spørsmål – som for eksempel reversering av den avgående regjeringens reformer. Her er Ap dypt splittet, og selv om det vil komme noen endringer – er det begrenset hvor langt Ap-ledelsen føler det bekvemt å gå. Nå kan både Sp og Ap i tur og orden skylde på stortingsflertallet for alt man ikke klarer å innfri overfor egne velgere på – noe begge partier vil leve godt med.

I både Ap og Sp vet man inderlig godt hvilket handlingsrom man nå får. Og begge vil utnytte det – for alt det er verdt. For landet er det neppe noe minus at vi etter nesten fire stortingsperioder med flertallsstyre får en mindretallsregjering som faktisk må jobbe aktivt med Stortinget for å skaffe flertall for sin politikk. Det gir større åpenhet om prosessene – og gjør det mer meningsfullt også for opposisjonen. For alle som er opptatt av demokratiet i seg selv, er dette i det alt vesentlige godt nytt. Så får Ap leve med at man ikke fikk en ny rødgrønn trepartiregjering. Den skuffelsen kaster man nok fort av seg – for skal man danne regjering, må blikket rette framover – mot mulighetene som venter.

Kommentarer til denne saken